Hver overdose har en historie

18 år og nybakt mamma.

18 år og nybakt mamma. Foto:

Av
DEL

LeserbrevForleden dagen for å gi konsekvensene av rus ekstra oppmerksomhet. Jeg har heldigvis ikke opplevd å miste noen til overdose enda, men jeg har fått smake på skrekken mange ganger. Det kan skje helt «vanlig» folk. 

Jeg vil hedre spesielt ei som har overlevd, men må leve med et  valg resten av livet og som jeg vet plager seg selv hver eneste dag med det. Ei som jeg har ønsket død, men som jeg elsker av hele mitt hjerte. 

Mamma

Jeg har vokst opp med pianomusikk, hest, trolldeig, lyden av symaskin, banan og smør på ferskt rundstykke, krabbefiske, hyttetur, latter, turning i hagen, hjemmelaget saftis, eggedosis, lørdagsgodt, ny sykkel, bunad, ny sekk til første skoledag, hipp hopp bukser, søsken, kor og rus. 

Pappa har så lenge jeg kan huske forsvunnet med jevne mellomrom og har da vært borte i alt fra en uke til en måned. I begynnelsen kompenserte mamma med å være en superhelt av en mor. Vi kjørte ut på kvelden for å kjøpe godteri. Vi tok med dynene ut i stua og fikk se på tv etter leggetid. Vi hadde besøk av venner og mamma disket opp med nybakte boller og saft, gjerne mens hun turnet litt sammen med oss i hagen når bollene stod i ovnen. En ren klisjé på et lite småbruk i Sandefjord.

Jeg er eldst av fire og har en eldre halvbror som ikke bodde sammen med oss. Etterhvert som jeg forstod mer forklarte mamma at pappa var periodealkoholiker. Det betydde vel at i perioder tok tørsten overhånd. Jaja tenkte jeg, og følte aldri noe på det så lenge han holdt seg borte når han var ekstra tørst. 

Til slutt orket ikke mamma mer. Hun ville skille seg. Idag tenker jeg at hun på den tiden var verdens råeste mamma. Tenk å gå fra mannen du elsker og ta vare på fire barn i barneskole alder. 

Vi flyttet med mamma mer sentrumsnært og besøkte pappa i helgene når det lot seg gjøre. Mamma blomstret og hun var min beste venn. 

Mamma fikk meg da hun var 18 år, så ungdomstiden hun aldri hadde hatt virket til å innhente henne. Hun begynte å gå på byen, kle seg annerledes, oppføre seg annerledes.  Hun hadde fått nye venner og de pirret rebellen i henne. 

Hvordan det hele gikk til er det bare mamma som vet. Det jeg vet var at hun falt hodestups forelsket i en mann som viste masse omsorg for henne, men som dessverre hadde en noe usunn måte å løse utfordringer på. Nemlig å ruse seg. Han viste ikke om annet, han hadde levd slik siden han var 14 år. Han ville ta vare på mamma. Redde henne som han selv uttrykte det. 

Det gjorde han nok, men det hadde store konsekvenser!

Mamma levde deretter et dobbeltliv som firebarnsmor og heroin avhengig. Jeg kan bare se for meg hvordan den ene følelsen tar den andre, og hvor lett det er å fortrenge den situasjonen man har satt seg  i ved å ruse seg mer. 

Det har vært så vanskelig at jeg til tider har ønsket at hun tok en overdose for at jeg kunne sørge ferdig for så å gå videre. 

Idag er jeg selvfølgelig evig takknemlig for at det aldri skjedde. Hun går nå på Metadon og som den omsorgs personen hun er, gir mye støtte til andre som strever med rus. Hun er en av de smarteste jeg kjenner. Hun er det snilleste menneske jeg vet om, men utrolig slem mot seg selv.

Jeg føler så med deg mamma! Jeg har brukt mye tid på å skamme meg for at jeg har hatt rus tett inn på meg. Har på en måte følt meg skitten. Idag ser jeg på det som en enorm ressurs. Denne tilværelsen og måten vi måtte tilpasse oss har gitt meg en kompetanse som jeg er veldig stolt av. Jeg kan bruke den privat og jeg kan bruke den i yrket som sykepleier. Jeg bruker den for å oppdra mine egne barn, og gir dem en forståelse av at livet er sårbart og noen ganger ser man ikke den riktig veien å gå før man har passert veiskillet. Du har tatt ansvar for det valget du tok og har gitt rom for at andre voksenpersoner fikk gi oss omsorg og kjærlighet. Du kan være stolt over at du har gitt oss et godt fundament. Jeg har alltid følt meg elsket og så enormt verdifull. Det er mange som gjøre mye verre ting med barna sine enn det du har gjort. Vær litt egoistisk, slutt og straff deg selv og begynn å lev. Tenk på alle de som ikke fikk mulighet.                                                        

Våg å føl, man blir vant til det etterhvert. Snakk det ihjel da blir verkebyllen mindre.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags