Sentralisering og digitalisering av offentlige tjenester

Av
DEL

LeserbrevDet kan ikke være tvil om at sentralisering og digitalisering fører til større avstand mellom den som har makt og myndighet og de enkelte mennesker som denne makten går utover – jevnfør NAV-skandalen.
Som den amerikanske psykologen STANLEY MILGRAM påviste, øker faren for å utføre grusomheter når den fysiske og psykiske avstanden mellom beslutningstaker og ofrene øker. Og jo mer rasjonelt en handling blir organisert, jo lettere er det å påføre lidelse – og fortsatt være i fred med seg selv. I et byråkrati blir funksjonærens moralske overveielser trukket bort fra å fokusere på de menneskelige lidelser som en handling kan medføre. De skyves over til jobben som skal gjøres, og til hvor dyktig den blir utført.
Milgram fant at grusomhet kan knyttes til forholdet mellom autoritet og underkastelse. Det vil si med den normale makt- og lydighetsstruktur vi møter til daglig. Milgram viste at umenneskelighet har med sosiale relasjoner å gjøre. Når relasjonene blir rasjonaliserte og gjort teknisk mer fullkomne, øker kapasiteten og effektiviteten for sosialt produsert umenneskelighet.
Deles arbeidsoppgaver opp i handlingsrekker eller i ulike funksjoner, blir det vanskelig for den enkelte å se hvordan ens handlinger bidrar til resultatet. Og selv om man etter hvert aner de moralske konsekvenser, føler man seg mer og mer bundet til å videreføre handlingen og vanskeligere og vanskeligere å trekke seg ut. Å trekke seg ut eller å gjøre ting annerledes, betyr at man samtidig innrømmer at man har gjort feil.
Christian Ørsted forteller i «Livsfarlig ledelse – forstå de psykologiske mekanismer der styrer dit arbejdsliv» (2013, 230 sider) at mye moderne ledelse ble født under andre verdenskrig. Da fant man ut at selv under D-dagen avfyrte bare ca. 15 prosent av soldatene skudd for å drepe. De fryktet mindre for selv å bli drept enn å ta livet av andre. Denne flotte menneskelige egenskapen var imidlertid lite effektiv. Den amerikanske hær fant imidlertid løsningen og opplæringsmetodene som førte til at under Koreakrigen skjøt 50 prosent av de nye rekruttene for å drepe, og under Vietnamkrigen var effektiviteten nær opp mot 100 prosent. Imidlertid har det også vist seg at nesten alle som hadde vært mer enn 60 dager i felten, fikk etterfølgende psykiske lidelser – og det ble konkludert med at de som unngikk slike lidelser, måtte vært psykopater fra starten. Sentrale deler av denne opplæringen er blitt kopiert og videreført i både offentlig og privat virksomhet, men verken forklart eller forstått.
Videre kan lærdommene fra Holocaust hjelpe oss til å forstå, slik sosiologen Zygmunt Bauman formidler forskning om dette folkemordet, i sitt hovedverk «Moderniteten og Holocaust» (1997, 290 sider). Betrakter vi Holocaust som en kompleks og målrettet virksomhet, kan den tjene til å belyse den moderne byråkratiske rasjonalitet, som både offentlige og private virksomheter ofte sverger til. Under Holocaust ble nesten alt gjort for å oppnå et maksimalt resultat (flest mulig drepte) med minimale utgifter og anstrengelser. Man utnyttet ferdigheter og ressurser hos alle involverte, inklusive dem som skulle bli ofre for denne «vellykte» operasjonen. Nesten enhver påvirkning som virket mot operasjonens formål, ble nøytralisert eller satt ut av spill.
Bauman viser også til at det moderne, rasjonelle byråkrati lever sitt eget liv, og har en tendens til å gjøre ord og uttrykk umenneskelige. Soldater får ordre om å skyte på MÅL, som FALLER når de blir truffet. Ansatte på sosialkontorer utdeler midler etter BEHOVSPRØVING og til MOTTAKERE AV TILLEGGSYTELSER. Mennesker gjøres til klienter, beboere eller brukere. Slike tekniske uttrykk skjuler mennesket bak. Byråkratiet måler med enheter som ikke skiller mellom ett menneske og ett annet, eller mellom et menneske og en gjenstand. Det som teller, er effektivitet og reduksjon av produksjonskostnader. I det byråkratiske autoritetssystem fylles moralens språk av ord som lojalitet, plikt og disiplin. De peker alle mot den overordnede som den høyeste gjenstand for moralske overveielser og som den høyeste moralske autoritet.
Sammenfallet av de to rasjonalitetene, den handlendes og handlingens, er ikke avhengig av den handlende. Det er avhengig av rammen rundt handlingen, som igjen er avhengig av innsats og ressurser som ikke er under den handlendes kontroll. Innsatsen og ressursene blir manipulert av dem som har den reelle kontrollen over situasjonen. Det vil si de som er i stand til å gjøre noen valg for kostbare til å velges ofte av dem de kontrollerer, mens de kan sikre et stort utvalg av valgmuligheter som bringer deres egne mål nærmere og forsterke deres kontroll. Denne muligheten endres ikke, uansett om herskerens mål er til fordel eller til skade for undersåttenes interesser. Har herskerne for stor makt over sine undersåtter, er sistnevntes rasjonalitet et svært tvetydig gode.
Fra ofrenes synspunkt kan vi trekke følgende lærdom av Holocaust – at rasjonalitet er mislykket som eneste mål for en organisasjons dyktighet. Før dette blir forstått, kan vi fortsatt fortelle om de fantastiske fremskrittene som effektivisering av menneskelige handlinger fremskaffer, fordi vi utelater konsekvensene, de kvalitative kriterier og de moralske normer.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags