Har jeg satt nye «ofre» til verden?

Likestilling for meg betyr likt mellom mann og kvinne. Er da likt mellom mor og far annerledes? spør Elise M. Hansen

Likestilling for meg betyr likt mellom mann og kvinne. Er da likt mellom mor og far annerledes? spør Elise M. Hansen Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

LeserbrevJeg merker meg at innlegget mitt for et par uker siden har skapt en voldsom debatt, og flere ønsker ytre sine erfaringer og meninger rundt temaet «barnefordeling». Ingenting er bedre enn det! Temaet må opp i dagens lys for mange sitter med vrangforestillinger og helt feil informasjon i forhold til hvor «ille» dette temaet faktisk er.

Siden ballen ruller, ønsker jeg si litt mer etter advokat Renathe Danielsens intervju sist torsdag. Danielsen nevner bl.a at hun mener «delt bosted» ikke passer for alle. Først og fremst skrev eller sa jeg aldri at 50/50 er en riktig løsning for alle. Som hun også påpeker må det ligge noen forutsetninger til for at 50/50 kan gjennomføres.

Men hva er egentlig «delt bosted»? Hva ligger i begrepet? Selv til advokat å være, som jobber med nettopp dette temaet, så forundrer det meg litt at hun bruker begrepet som et synonym på 50/50 fordeling. Delt bosted er nemlig ikke det samme som lik botid, skriver en viktig forkjemper for fedres rettigheter, Terje Goa (farskamp.blogg.no) Han har skrevet flere gode og pedagogiske blogginnlegg om nettopp disse temaene. Han skriver at delt bosted betyr å kunne få ha retten til å få bestemme over barnet, og ikke fordelingen av tid man snakker om når begrepet «delt bosted» ønskes. Far bør få ha like mye bestemmelsesrett ovenfor sitt barn som det mor har. Botiden fastsettes i en samværsavtale utfra hvert enkelt barn og hver enkelt situasjon.

Elises innlegg skapte enorme reaksjoner

Barneloven er komplisert for mange å forstå som sitter i en konflikt som jeg har beskrevet før. Hva kan retten gjøre om mor nekter delt bosted? Barneloven her i Norge tar utgangspunkt i at ved uenighet skal det idømmes bosted hos én forelder, som i veldig mange tilfeller automatisk blir mor. Den andre får samværsrett.

Men blir dette gjennomført? Og hva skjer videre, OM man har fått til en samværsavtale? Hva skjer når meklingsmøter og rettsmøter er over og man igjen er hjemme igjen for å utføre samværsfordelingen i praksis? Mor nekter igjen å følge opp. Mor nekter en allerede nedbrutt far og se barna. Kan mor straffes? Anmeldes?

I dag straffeforfølges ikke den forelderen som saboterer samvær. Det skjer faktisk ingenting! Og hva i huleste skal en far gjøre da?

Tilbake til noe av det advokat Danielsen sier i torsdagens ØP, nemlig at hennes erfaring er at de fleste fedre opplever retten objektiv, og at det er mange tilfeller hvor retten anser far som den «best egnede omsorgspersonen». Jeg tenker først at ja, naturligvis har hun slike saker, og ja, naturlig nok finnes det mange tilfeller hvor det dømmes en rettferdig fordeling hvor begge foreldre, også fedre, blir fornøyde med resultatet. Men det er fortsatt ikke dem jeg taler for. Det er de stakkars fedrene som ikke når gjennom i det hele tatt.

Jeg nevner noen eksempler; Far 41 år; «Mitt møte med instansene har vært mindre positive. Jeg opplever at den parten som roper høyest, får størst plass. Den som er litt tilbakeholden blir ikke godt nok ivaretatt. Den får ikke komme til i samtalen. Instansene har et ansvar. De må styre spørsmålene og temaene og sørge for at begge parter blir hørt»

Mor 29år; «Jeg merker at i møter så blir jeg som mor hørt mest. Mine ønsker blir satt høyest. Uavhengig av hva far ønsker så føler jeg at jeg stiller sterkest. De henvender seg alltid til meg først. Spør om mine ønsker og erfaringer, og hva jeg ønsker av far, også jobbes det utfra det. Jeg merker at jeg egentlig kan få det akkurat slik jeg ønsker. Og det veldig lett..»

Far 37år; «Jeg er nærmest ukentlig i møter sammen med mor og en kvinnelig terapeut, og føler kampen nærmest er tapt så fort jeg setter foten min på innsiden av kontoret. Jeg føler det er en kjønnskamp jeg er dømt til å tape..»

Naturligvis bare eksempler. Og ja, det er kun tre stykk. Men historiene deres er ikke unike.

Landets største likestillingsorganisasjon for menn og fedre, MannsForum, kryr av menn i lignende situasjoner. Det finnes ikke tall på hvor mange historier det finnes der ute. Men noe det finnes tall på er hvor mange barn som i dag ikke har samvær med den ene forelderen på en hel måned. Et enormt stort tall. 46 000! 46 000 barn ser ikke mammaen eller pappaen sin i det hele tatt, og dessverre står fedre for flertallet. Statistisk Sentralbyrås statistikk fra 2016 viser at så mye som 1 av 5 barn kun lever med én forelder, og selv om denne statistikken ikke sier noe om årsaken, er det nærliggende og tro, med bakgrunn i tallet nevnt over, at mange av disse er barn som ikke får lov å se pappa.

Daglig leder for familievernkontoret i Søndre Vestfold, Bjørnar Bertheussen, «beklager om det oppleves slik at mor høres mest, og mener det ikke er representativt». Jeg kan ikke si meg enig. Jeg velger og tro disse sakene ikke er flertallet, men tallet er ikke noe som kan bagatelliseres. Tallet på fedre som nektes samvær av mor er enormt stort! Hvorfor er det slik?

Frode Thuen, forfatter og professor i psykologi skriver at delt bosted har en konfliktdempende effekt. For kjernen i disse konfliktene jeg og andre nå snakker om er jo nettopp det at far ønsker delt omsorg mens mor motsetter seg av ulike grunner. Ser vi tilbake på lovgivningen igjen, sies det at i de tilfeller hvor konfliktnivået er høyt, anbefales det ikke delt bosted, og det idømmes ofte fast bosted hos kun én av foreldrene. Men forskningen sier helt klart noe annet.

Resultater fra forskning viser at barn med en 50/50 samværsordning gjør det mye bedre på skolen, trives bedre og havner sjeldnere bort i tung kriminalitet, enn de barna som vokser opp med fast bosted kun hos ene forelderen. De mestrer også sosiale relasjoner bedre og får barn senere, enn dem med kun én omsorgsperson.

Thuen sier også at delt bosted som oftest fungerer svært bra, selv i tilfeller hvor det er dårlig samarbeid mellom foreldrene. Han sier også at i de tilfellene hvor mor motsetter seg samarbeid eller er skeptisk til delt bosted, svarer likevel seks av ti at de er fornøyd med ordningen i etterkant. Det er altså ikke slik at en slik ordning kun fungerer når foreldrene er enige om godt samarbeid. Den vil i veldig mange tilfeller fungere uansett.

Kronikken «Nytt perspektiv på barneretten» skrevet av professor Eivind Meland, som dere kunne lese i ØP lørdag påpeker at dagens lovgivning ikke er tilstrekkelig for at barn etter samlivsbrudd blir satt i sentrum og at omsorg og tid med både mor og far er uhyre viktig.

Man glemmer rett og slett hva som er viktig oppi det hele. Mor og far sloss om titler, prosentandel samvær i forhold til økonomi, og hvem som er «best og verst». Men hva er viktigst? Hva ville den lille jenta eller gutten svart om man spurte hvem av foreldrene de ønsket se mest? Tillitsfulle og helt ute av stand til å ta voksenavgjørelser ville han eller hun trolig svart «begge». For barn er enkle vesener. Gi dem kjærlighet, omsorg, muligheten til lek og moro, og sist men ikke minst; NOK tid med mamma og pappa. Dere som foreldre er forbilder og superhelter. Ikke ta fra dem en viktig støttespiller. Barnet har ikke valgt at deres kjærlighet skulle ta slutt..

Uavhengig av hva advokat Danielsen mener og Bertheussen beklager, så er det altså enormt mange fedre der ute som sitter ruinert igjen både følelsesmessig, og i mange tilfeller økonomisk etter en lang kamp mot systemet. Jeg hører fedre har kjørt seg selv økonomisk i grøfta i kampen om å få se det kjæreste de har, nemlig barna sine, og så straffes ikke mor i det hele tatt når hun bedriver samværssabotasje eller anklager far usannheter? Er dette riktig? Er det virkelig en slik verden vi skal sette barn til, som forskjellsbehandler foreldre på bakgrunn av kjønn?

Jeg har satt tre flotte gutter til verden, jeg. Tre flotte, sterke og nydelige gutter som en dag kommer til å få egne barn. Slik verden er nå risikerer jeg å ha satt tre nye «ofre» til verden, og jeg er allerede nå enormt bekymret for utviklingen dersom jeg en dag må stå og se på at mine gutter skal gjennomgå en slik trangsynt behandling av «verdens beste land å bo i». Jeg kan med dagens praksis risikere å «miste» fremtidige barnebarn hvis de er uheldige og havner i en slik situasjon som dette.

Hvor skal dette ende? Jobber man ikke for likestilling? Likestilling for meg betyr likt mellom mann og kvinne. Er da likt mellom mor og far annerledes?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags