Skole og bygd – for barnas skyld

Friidrett på banen i Hvarnes

Friidrett på banen i Hvarnes Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.I sommer flyttet jeg til Hvarnes sammen med familien min. Minstemann i familien er seks år og begynte i første klasse i august. På Hvarnes skole.

Første skoledag tegna guttungen et sint ansikt i dugget på bilruta da vi parkerte ved skolen. På vei opp til skolegården gråt han. Dette var et nytt sted og han kjente ingen. Det gjorde vondt.

En av de første ettermiddagene jeg hentet han på skolen var det ei jente i fjerde klasse som ropte:

«Ha det, Einar!». Guttungen smilte og svarte: «Ha det!».

Hvorfor forteller jeg dette?

Fordi det sier noe om hvorfor en nærskole hvor alle kjenner alle er riktig i ei bygd som Hvarnes. Og det sier noe om hvorfor det er feil å sette barna våre på buss til Kvelde. Dette vil få uforholdsmessig store konsekvenser for barnas bo- og oppvekstmiljø. Larvik kommune har et ansvar de ikke kan løpe fra på bakgrunn av diskutable skolefaglige vurderinger og noen få sparte kroner isolert sett.

Jeg skal forsøke å forklare.

Hvarnes er hjemstedet vårt og stedet hvor barna våre vokser opp. Uavhengig av om skolen legges ned eller ei. Her skal barna våre utvikle seg til selvstendige, trygge og hele mennesker. Vi skal støtte, legge til rette og gi dem muligheten til å utvikle seg, slik at de har mot til å ta riktige valg for seg selv.

Hvordan gjør vi det?

Mennesket er et sosialt vesen, og barna våre trenger et sosialt miljø. Ikke bare på skolen, men også der de bor. Gjennom sosial omgang med andre skapes en identitet – et jeg og et vi. På bygda, hvor det ikke bor så mange, innebærer det at fødselsår ikke er en variabel av betydning når relasjoner dannes. Om fødselsår skulle styre hvilke bånd som knyttes ville nettverkene blitt mindre. Mindre nettverk gjør oss mer sårbare.

Barna i Hvarnes danner derfor relasjoner og nettverk på tvers av årstrinnene på skolen.

Dette kommer ikke av seg selv. Grunnlaget for dette ligger i alle timene barna tilbringer i det samme klasserommet på den fådelte skolen hvor alle kjenner alle.

Klasserommet er en arena for sosial samhandling. Barna er sammen store deler av dagen, blir trygge på hverandre og kjenner hverandre. På Hvarnes skole skjer dette også mellom barn født i ulike år. Fordi de er i samme klasserom. I ei bygd som Hvarnes er dette viktig for at barna skal ha et nettverk på fritida – der de bor. Skolen spiller altså en sentral rolle for å knytte bygda og bygdas barn sammen, uavhengig av klassetrinn.

Ved å sette barna våre på buss til Kvelde truer Larvik kommune de eksisterende båndene blant barna i bygda, og gjør det vanskeligere å danne nye. Hvorfor? De får ikke drahjelpen fra klasserommet. Ja, de danner nettverk med sine nye medelever, men mange av disse bor ikke i vårt nærmiljø. Når skoledagen er over, setter våre barn seg på bussen og reiser hjem igjen. Hjemme har nettverket blitt mindre og man kjenner ikke gutten eller jenta som er tre år eldre lenger.

Hva skjer da?

Sosial omgang med andre fra samme sted skaper samhold og er identitetsskapende. Mindre sosial omgang gjør noe med fellesskapsfølelsen og tilhørigheten. Jeg er redd det er nærmiljøet som er taperen i dette bildet. Nærmiljøet, bygda og barna.

De første ukene etter at vi flytta til Hvarnes arrangerte idrettslaget friidrettsdager på banen i bygda. For en gutt på seks år, som var i ferd med å bli kjent med et nytt sted og nye mennesker var dette ukas høydepunkt. Her kunne han pleie de gryende vennskapene fra det fådelte klasserommet på en arena utenfor skolen. Det er slik man bygger identitet, samhold og tilhørighet. Jeg kan ikke beskrive hvor viktig det var for en seksåring milevis unna bestevennene sine.

Idrettslaget i Hvarnes er avhengig av skolen. Ikke bare økonomisk, men vel så mye av samholdet og identiteten som skapes i klasserommene på Hvarnes skole. Dette har idrettslaget til felles med andre lag og foreninger i bygda. Det er en del av grunnlaget for aktivitetene deres.

Det er disse konsekvensene som gjør at folk i Hvarnes kjemper med nebb og klør når forslag om nedleggelse truer, og som kommunen dessverre ikke ser ut til å ta inn i sine vurderinger.

Kostnadene er enorme for bygda, barna og andre som bor her. Er det verdt det? Jeg kan ikke fatte at noen virkelig mener det.

Som pappa har jeg et ansvar for omsorg og utvikling for sønnen min. For å ivareta dette ansvaret er jeg avhengig av omgivelsene og kommunen vi bor i. Vi har sammen ansvar for å utvikle gode lokalsamfunn som legger til rette for gode plasser å bo og en meningsfull fritid for innbyggerne.

Administrasjonen i kommunen foreslår å legge ned skolen og barnehagen i bygda. Dette gjør den uten å vurdere konsekvensene det har for lokalsamfunnet, møteplassene og fritiden til barna våre. Kommunen overser ansvaret de har, og da blir jeg opprørt.

Sommerfuglene i magen til guttungen har lagt seg. Han gleder seg til skole og SFO, og han har håndtert overgangen til et nytt hjemsted. Takket være skolen, idrettslaget, gode mennesker og et godt nærmiljø – i bygda.

Bevar Hvarnes skole og barnehage.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken