Refleksjoner fra et lærerhjerte

Foto:

Av

Cathrine Utne hyller elevene, og det de gir henne som lærer, i dette innlegget.

DEL

MeningerDatoen er 20. juni. Det er stille overalt. Stolene står tomme, og scenen er full av gårsdagens konfettidryss. Bare noen få ildsjeler er tidlig på plass for å starte oppryddingen. For en fantastisk jobb jeg har. Jeg er nemlig lærer. Og jeg er stolt av det. I går sendte jeg fra meg 100 av de menneskene jeg har møtt hver eneste dag på jobb i nesten tre år. Vemodig, men veldig riktig. De er klare for livet nå. Hver gang jeg sender elever videre i verden, kjenner jeg at det er så mange ting jeg skulle sagt til hver enkelt før døra smeller igjen en siste gang. Men det blir bare ikke sånn. Her kommer derfor en hyllest og takk til dere alle sammen.

Kjære elevene mine!

Jeg har kjent dere i nesten tre år. Dere kommer hit som barn, og drar som ungdommer. Jeg er litt på sidelinjen, men samtidig står jeg midt oppi hverdagen sammen med dere. Uten at dere nødvendigvis mener å dele alt med meg, er det vanskelig å komme utenom. Jeg er jo sammen med dere hver dag.

Jeg ser dere når dere er stresset og nervøse. Jeg ser dere når dere strever og jobber hardt, og deler gledestårer med dere når dere endelig når målene deres. Når forelskelsen stormer og dere blir fjerne i blikket, da er det lite plass til alt annet. Skolen kommer i siste rekke. Når forelskelsen blir til kjærlighetssorg, og det siste stedet dere vil være er på skolen, da ser jeg at dere kjemper dere gjennom dagene. Dere er sinte og frustrerte. Det er greit. Jeg vet at det går over. Jeg er med dere i hverdagen når sykdom rammer, eller familien blir oppløst. Når dere vokser fra venninnene deres og alt er i forandring, er jeg der. Jeg føler meg heldig, takknemlig og ydmyk over å få ta del i alt dette sammen med hver og en av dere. Enten det er på sidelinjen eller ikke.

Jeg er nok en av de lærerne dere irriterer dere over. Som til stadighet maser om at dere ALLTID må ha komma foran «men», og at man ALDRI må skrive «man» på nynorsk. At det er to l-er i alltid, og nok med en k i «nok». Det betyr ikke at dette er det viktigste i verden, men jeg vet at det kanskje blir litt lettere for dere senere om slike ting er på plass. Jeg vet hva som venter. Dere skal vite at jeg gjør det fordi dere betyr mye for meg. Jeg vet at de andre lærerne deres også jobber intenst for at hver enkelt skal lære mest mulig. For at alle skal synes at det er godt å være på skolen. Og vi elsker det.

Det er mange fag, mange mål og mange krav som skal oppnås. I alle fag og i alle timer blir dere matet med ting som dere MÅ huske, Må lære, MÅ forstå. «Det er jo bare å….» Mamma, pappa, lærere, venner, alle maser om karakterer og vurderinger. Men du har kjærlighetssorg. Eller gruer deg til friminuttet. Eller har fått vite at alle de andre jentene i klassen var i bursdag, men ingen tenkte på å be deg. Eller at gutta forventer at du skal være klovnen i klassen, enda du ikke har lyst. Jeg er stum av beundring for at dere biter tennene sammen og gjør deres beste. Og når det renner over – da står vi midt oppe i det, sammen.

Det gir meg så uendelig mye å jobbe med dere ungdomsskoleelever. Ingen dager er like. Dere er rause, smarte, ambisiøse og medmenneskelige. De som mener at dagens ungdommer bare er opptatt av seg selv, tar feil. Jeg lærer noe nytt hver eneste dag, og det er jeg glad for. En femtenårings perspektiv på livet, burde alle møtt av og til. Dere krever plassen deres, dere vil bli sett og hørt, og dere fortjener begge deler.

På tampen av et skoleår, slik vi er nå, ser jeg ofte bakover på det som har vært. Det er tøft å se dere slite. Tøft å noen ganger jobbe i motvind. Men det er godt å kunne gå smilende hjem etter å ha sett dere mestre. Eller bli overveldet av stolthet når dere knekker faglige koder. Det er helt vanlig i mitt yrke å bli rørt, stolt, frustrert og oppgitt, gjerne flere ganger daglig. Men jeg elsker det allikevel. Så utrolig heldig jeg er som får være med på tre år av livet deres!

Før jeg slipper dere helt vil jeg si takk for alle smil, morsomme kommentar, utfordringer og stolte øyeblikk dere har gitt meg. Takk for at dere har tatt imot veiledning og velmenende råd. Takk for gode samtaler og forrykende diskusjoner. Takk for alt dere har lært meg.

Klasserommet er ryddet og klar for nye elever. Jeg kjenner at jeg allerede gleder meg til ny runde med liv og leven i august. Nye mennesker. Nye historier. Nye hverdager. Men ikke tro at jeg ikke jeg savner dere. Dere er helt spesielle. Jeg kommer alltid til å bry meg om dere, og jeg heier på dere for bestandig.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags