Valgresultatet har gitt Norge en ny og spennende sammensetning av storting og embetsverk. I debatten i dagene derpå har man spurt seg spesielt om hvorfor det ble mye tilbakegang i det største opposisjonspartiet Arbeiderpartiet. De små partiene som jo også har fått større tilslutning har jo behendig nok unngått å si noe bestemt om flere for mange vanskelige saker og dermed ser man jo først når saker ligger til behandling hvilket syn de har.

Jeg tror ikke topplederne i Arbeiderpartiet ved sin deltakelse har vært noe som har betydd noe velgerflukt. Jeg synes de alle er vokst betydelig med oppgavene de er satt til og nok har lært av tidligere kriser i skogbruk og problematikk om spillegalskap og spilleautomater for flere år siden, men at velgernes valg ikke ble tydeliggjort nok kanskje. Jeg tror mange valgte bort Arbeiderpartiets klart mykere innvandringsprofil og mykere profil overfor svakere samfunnsgrupper samholdet med de øvrige partiene. Jeg tror mange potensielle velgere valgte Arbeiderpartiet bort denne gang ved denne korsvei fordi mange er usikre på hva som skjer og hva som skjer videre i innvandringsdebatten og ikke minst hva som er de rene fakta i debatten så langt. Mer eller mindre bevisst kanskje. Selv synes jeg dette er en svært viktig positiv egenskap ved et politisk parti som kanskje burde vært tydeliggjort på annen måte.

Derfor tror jeg mange ikke så til Arbeiderpartiet denne gang.

Men selvsagt. Det er alltid lett å være etterpåklok og alt sånt er jo bare spekulasjoner. Som de ofte sier i akademikerkretser " Spist er spist».