Veikart for framtidens næringsliv?

VEIKART: Åge Foldvik er forfatter av innlegget.

VEIKART: Åge Foldvik er forfatter av innlegget. Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.NHO la i dag (31.08.20) fram analysen «Neste trekk – veikart for fremtidens næringsliv». De mener at gullalderen – med enestående reallønnsvekst – er over, men at vi kan skape en ny. Og veikartet viser hvordan NHO mener dette kan gjøres. Dette krever en kursendring, sier de. Men det er vanskelig å se hva som er nytt i forslagene: lavere skatt, mer privatisering (flere sykepleiere i privat sektor), høyere verdiskapning (2,3 % årlig BNP-vekst, tilsvarende fra 575 000 til 650 000 kroner per innbygger i 2030), høyere yrkesdeltakelse (250.000 nye arbeidsplasser) og mer eksport. Samtidig skal FNs bærekraftsmål nås og klimagassutslippene skal halveres ved å la markedsøkonomien virke.

NHO mener vi må, og kan, sette oss høye ambisjoner for det neste tiåret. Rapporten introduserer derfor 10 konkrete ambisjoner for hvor Norge bør være i 2030. Oppsummert identifiserer veikartet fire bransjeovergripende områder: utviklingen av en grønnere, digital, tjenestebasert og mer internasjonal økonomi. Men NHO skriver også at størstedelen av klimagassutslippene i verden er knyttet til energibruken, særlig i transportsektoren, som derfor må gå over til biodrivstoff, batterier eller hydrogen.

NHOs analyse mangler etter mitt syn en realistisk vurdering av grenser for vekst, av det offentliges rolle, av hvilke typer jobber man må satse på for framtida og konsekvensene av sin egen politikk, som er «business as usual» eller nyliberalismen.

I 1972 kom «Grenser for vekst» med påpekningen av at jorda er begrenset og at man til enhver tid arbeider innenfor fysiske grenser. Boka varslet om faren for overekspansjon. Den fikk en oppdatering i 2004. Det framgår av de to bøkene at dersom man ikke satser nok og i tide, vil verdenssamfunnet nå et vendepunkt rundt 2030, hvor økt materiell velstand blir etterfulgt av raskt fallende livskvalitet som følge av: mangel på energiressurser, uløste miljøproblemer (ustabilt klima, forurensning), fallende matvareproduksjon (jorderosjon, synkende grunnvannstand) og sosiale spenninger som følge av trengsel (stor befolkning, stigende havnivå, begrensede ressurser). Konklusjonene var de samme, men det ble påpekt at det var vanskeligere å få til et bærekraftig verdenssamfunn i 2004 enn det var i 1972, for i 2004 hadde menneskehetens økologiske fotavtrykk allerede overskredet klodens bærekapasitet.

NHO ønsker ikke å blinke ut vinnere og tapere i fremtidens næringsliv og skattene må reduseres. Derfor må eksempelvis private tatovører og influensere tjene så godt at disse får tilstrekkelig overskudd til å kunne betale skatt til å finansiere de offentlige velferdsordningene. Det må da være mer effektivt, for å bruke et nyliberalt uttrykk, at vi snarere betaler litt mer skatt direkte til staten og ikke via ulike private bedrifter, hvor mesteparten forsvinner på veien? Dertil har vi det som David Graeber kaller «Bullshit jobs», alt det arbeid som er så komplett meningsløst, unødvendig eller skadelig, at selv ikke den som utfører det, kan rettferdiggjøre dets eksistens.

Videre er det slik at mange offentlige arbeidsplasser skaper langt større verdier enn mange private arbeidsplasser. En Harvard-undersøkelse forteller at ved å skattlegge høyere de som tjener mest, ville dyktige individer flytte fra yrker som skaper negativ ekstern effekt til yrker som skaper positiv ekstern effekt. Høyere skatt vil med andre ord få flere folk til å gjøre en jobb som er nyttig. For hver dollar en bank tjener, blir verdier for anslagsvis 60 cent ødelagt et annet sted i den økonomiske kjeden. For forskere er det omvendt; for hver dollar en forsker tjener, blir en verdi på minst 5 dollar tilført økonomien igjen. Det motsatt skjedde under president Reagans skattekutt; da flyttet «kloke hoder» fra universiteter og forskning til bank og finans.

Det er også slik at ingen privat lovlig virksomhet kan klare seg uten aktiv medvirkning fra det offentlige; det være seg arbeidstakere som den offentlige skolen har gjort lese- og skrivekyndige, veier for transport av varer og tjenester, eller lover som faktisk gjør det mulig å drive handel og inngå avtaler. Dertil betaler ansatte skatt helt uavhengig av om de arbeider i det private eller det offentlige.

NHO mener at vi må tro på markedsøkonomien, og la den få virke. Det forsøkte Europa på slutten av 1800-tallet, noe som førte til at nasjonene måtte beskytte seg og sine innbyggere med proteksjonisme og reguleringer. Det er noe paradoksalt ved denne troen på markedet hvor vi alle er rasjonelle og vet hva som er best, når økonomer i sitt brev til dronning Elisabeth i 2009, innrømte at de selv hadde hatt en «svikt i forestillingsevnen» (a failure of the collective imagination of many bright people). De hadde inntil rett før krisen fortalt at alt var i orden med verdensøkonomien og at en slik finanskrise ikke kunne inntreffe.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags