Lytt til helsefagarbeiderne og sykepleierne!

LYTT: Hilde Larsen Damsgaard ber lederne lytte til helsefagarbeiderne. (Illustrasjonsfoto)

LYTT: Hilde Larsen Damsgaard ber lederne lytte til helsefagarbeiderne. (Illustrasjonsfoto)

Av
DEL

MeningerNylig gikk sykepleiere og helsefagarbeidere ut i Østlands-Posten og protesterte mot ytterligere kutt i hjemmetjenesten. De er bekymret for de som mottar tjenestene og mener at enda færre hender vil bety at brukerne ikke vil få den omsorgen og den hjelpen de trenger. De kan ikke godta flere kutt fordi de vet at dette vil bety dårligere tjenester. I praksis er det de som her uttaler seg og protesterer, som vet best. Det er de som daglig må finne måter å håndtere en allerede sprengt tidsramme på. Det er de som må gi medisiner og gå igjen, selv om de vet at medisinbesøket er det eneste besøket den dagen. Det er de som må tåle kritikk når de kommer senere enn avtalt fordi besøket hos forrige bruker tok lenger tid enn skjemaet tilsier. Det er de som gir hjemmetjenesten et ansikt, som må håndtere alle de umulige dilemmaene og har ansvar for å realisere velferdsstatens ambisjon om en kvalifisert og verdig omsorg. Når de protesterer, er det nødvendig å lytte. De vet hva de snakker om. De erfarer problemene hver dag. Når de tar bladet fra munnen og protesterer offentlig, ivaretar de også det som er et sentralt profesjonskjennetegn: Å bidra til debatt om bruk av offentlige midler og kvaliteten på offentlige tjenester. De er også lojale mot profesjonskravet som handler om å sikre at det skal gis forsvarlig og omsorgsfull hjelp.

LES INNLEGGET FRA HELSEFAGARBEIDERNE SELV HER

Men så skjer det som pleier å skje når ansatte «på gulvet» uttaler seg. Ledere kjenner seg ikke igjen i beskrivelsene. Det er ikke sånn det er. Det er rart at kritikken kommer nå. Og hvorfor tar de den i avisen? De skulle ha tatt dette opp internt. Jeg har vanskelig for å tro at de ikke har meldt fra internt mange ganger. Helt sikkert gjennom fagforeninger, verneombud, i medarbeidersamtaler. Det er som regel først når man har snakket lenge uten å bli hørt, at man protesterer offentlig. Eller når kuttene blir så store at det faktisk ikke er mulig å sjonglere seg rundt lenger.

Og så skjer enda en ting som også er forutsigbar: Ledere på ulike nivåer trekker lojalitetskortet, og de mer eller mindre skjulte truslene dukker opp. Og når ansattes opplevelse av å få munnkurv problematiseres og når offentlighetens lys, da er vi tilbake til ledere som sier «det er ikke sånn det er» igjen. Men sannsynligvis er det akkurat sånn det er. Ledere som inngår i det kommunale byråkratiet, har forpliktelser knyttet til å spare penger og drive effektive virksomheter. Og kanskje også et syn på lojalitet som iblant forveksles med lydighet. De ansatte «på gulvet» har derimot sin lojalitet primært rettet mot de som mottar tjenestene og mot kravene til profesjonalitet i yrkesutøvelsen. Spenningsfeltet mellom ulike lojaliteter er beskrevet i mange sammenhenger. Det er følgelig til å kjenne igjen at ansatte som ytrer seg kritisk ofte blir møtt med det som kan oppfattes som en slags munnkurv, selv om dette er på kollisjonskurs med en grunnlovfestet ytringsfrihet og en rett til å varsle.

For ledere som følger med i timen, er det ikke mulig å avvise det sykepleierne og helsefagarbeiderne sier. Virkeligheten er som de beskriver. Vi vet det gjennom faglitteratur, forskning, gjennom debatt i nasjonale medier, gjennom enkeltsaker i lokale medier, gjennom rop fra eldre, fra pårørende, fra alvorlig syke mennesker og profesjonsutøvere. Det sykepleierne og helsefagarbeiderne beskriver er en varslet situasjon. Velferdsstaten står overfor akkurat slike problemer, de blir ikke borte av at man ikke skal snakke om dem i offentlighet. Profesjonsutøverne har rett til å ytre seg og også en plikt til det i henhold til sin yrkesetikk. De bør anerkjennes for å si fra og skape debatt. Det er en del av jobben deres å rette søkelyset mot praksis i den norske velferdsstaten. Da kan de ikke få beskjed i en lunsjpause om at ikke er så lurt å si fra hvis man vil leve lenge i det kommunale landskapet.

Vi står i denne sammenheng overfor en rekke problemer. Jeg kaller det bevisst ikke utfordringer for det er reelle problemer vi snakker om. Vi har ikke nok hender til å gi syke og eldre den hjelpen de trenger. Det er de som utøver tjenestene som ser konsekvensene av dette hver dag. De lyttes for lite til. Vi har en kultur der kritikk ofte forbindes med illojalitet, særlig når kritikken fremmes offentlig. Det er for stor avstand mellom de som leder og de som utøver tjenestene. Ledere bør ikke vende seg til å svare «det er ikke sånn det er» når problemene beskrives. Velferdsstatens dilemmaer går ikke over av seg selv. Det betyr at de må analyseres og så må vi felles diskutere hvordan offentlige midler brukes og bør brukes. Hva må vi bruke penger på? Og hva kan vi følgelig ikke bruke penger på? Sykepleiere og helsefagarbeidere må tas alvorlig når de roper. Deres stemmer er viktige for samfunnet, for kvaliteten på helse- og omsorgstjenestene og å lytte til dem er nødvendig for å beholde kvalifisert personell. Når man ikke høres, øker faren for at man ikke orker. Og når noen ikke orker, blir det enda færre hender. Det har vi ikke råd til. Verken som samfunn, som mottakere av tjenestene eller som pårørende som vet mye om hva de fem minuttene ekstra på et hjemmebesøk betyr.


Hilde Larsen Damsgaard, Dosent Universitetet i Sørøst-Norge

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags