I midten av februar presenterte Østlands-Posten resultatet fra elevundersøkelsen i en sak om mobbing, noe det viser seg å være mye av i Larvikskolen. På samme tid skrev jeg et innlegg om et av Larvikskolens verktøy de hevder bidrar i bekjempelsen av mobbing: Spekterundersøkelsen.

Det våknet et herlig engasjement rundt mobbing i Larvikskolen i ØP og i kommentarfelt. Men som ved andre debatter svant den hen, for min del uten at jeg opplever å ha blitt beroliget på noe som helst måte. Hva har skjedd i ettertid, om noe, for å sikre at barna våre har en trygg og god skolehverdag? Her er noe av det jeg har bitt meg merke i så langt:

Skoleledelsen ved virksomhetsleder og rådgiver ble intervjuet i Østlands-Posten om bruken av Spekter. Det kom fram at Larvikskolen er fornøyd med Spekter, men at de setter bruken på pause. De setter bruken på pause for å sikre at lærerne går fram på riktig måte når de bruker det. De setter altså ikke bruken på pause for å evaluere nytteverdien og effekten av det, noe som for meg ville være naturlig når vi nok en gang ser at Larvikskolen bommer fullstendig på målskiva når det gjelder å bekjempe mobbing! De skal heller ikke ha en etisk refleksjon rundt det faktum at Spekter får noen barn til å sitte igjen med en følelse av å rangere medelever ifra hvem de liker mest til minst. De skal ikke gjøre etiske vurderinger rundt at dette besvares uten å være anonym, og uten at foreldre blir informert om hva det stilles spørsmål om. De skal ikke vurdere å endre praksisen at Larvik benytter Spekter allerede fra 1. klasse, noe ikke engang de som tjener penger på å selge dette verktøyet til Larvik anbefaler. De konkluderer altså allerede før denne pausen med at det problematiske her må være hvordan lærere, fagpersoner som blir pålagt å bruke Spekter, faktisk bruker det. De konkluderer også med at de kommer til å fortsette å bruke det selv om ingenting tyder på at det er med på å bekjempe mobbing. Hva som har skjedd i pausen, og om pausen er over eller ikke, vet jeg ikke noe mer om. Det jeg har sørget for selv, er å be om beskjed i forkant av neste gang denne undersøkelsen skal gjennomføres. Jeg har også gitt beskjed om at mitt barn holdes hjemme den dagen.

En rektor var ute i avisen med et leserinnlegg hvor hun skrev at hun koker i hodet og er sint. Hun sa hun var stolt av å jobbe i Larvikskolen. Det kommer fram at hun ikke var sint fordi det (nok en gang) viser seg at Larvikskolen kommer dårlig ut i elevundersøkelsen og at barn blir mobbet. Nei, hun var sint over en negativ fremstilling av skolen som hun syntes manglet beskrivelser av helheten. Hun skrev at lesere kunne gjøre seg opp en mening om hvordan lærerne (og skolen) jobber med læringsmiljø uten en korrekt fremstilling, og påpekte at dette ikke skaper stolthet. Selv har jeg sett lite kritikk av lærere i debatten, men en del kritikk til metoder lærere er pålagt å bruke. Jeg synes også det er poeng å påpeke at resultatet på den elevundersøkelsen strengt tatt ikke bør være grunnlag for følelse av stolthet. Det er noe dere ikke har fått til, tiden er inne for å gå i seg sjøl å se hva som kan gjøres annerledes! Rektoren dro inn barneperspektivet ved å undre seg over: «Hva gjør det med et barn å vite at det hver dag skal gå til en skole som blir beskrevet og omtalt så negativt? «. Da spør jeg hvordan er det er for et barn som mobbes å hver dag gå til en skole hvor rektor tilsynelatende er mest opptatt av det som gjøres riktig og at alle skal føle stolthet, heller enn å ta tak i mobbingen du rapporterte? Rektoren nevnte i sitt innlegg at de jobber systematisk i kampen mot mobbing og beskrev noen av de det jobbes sammen med. Hun påpekte i rettferdighetens navn også at de har elever som FØLER (rektorens valg av ord) seg mobbet, og at hun ikke er stolt av det. Takk og pris for det! Så er det fortsatt sånn at Larvikskolen er urovekkende nær bunnplass når det kommer til elevers trivsel på skolen, og det er slik jeg ser det vist svært lite ydmykhet og vilje til å se på mulige endringer og/eller løsninger.

Mer er skrevet i avisene, mye er også skrevet på ØP Debatt på Facebook. Det er skoler som ikke kjenner seg igjen, det er også elevrådsrepresentanter som ikke kjenner seg igjen. Dette hjelper jo ikke de som faktisk kjenner seg igjen, og som har benyttet en anonym undersøkelse de er bedt om å besvare, for å si noe om sin skolehverdag. Noen voksne har benyttet anledningen til å si at det er mobberen selv som har ansvaret for mobbing, og at barn som mobber mangler empati. Jeg krysser fingre og tær for at dette barnesynet ikke har plass i Larvikskolen. Larvikskolens instrumentelle tilnærming til relasjonelle utfordringer er kritisert, også av fagfolk. Andre igjen påpeker som forventet at foreldre også må ta sin del av ansvaret, noe jeg ikke er uenig i. Men til syvende og sist er det skoleeier og skolens ansvar å sørge for gode nok rammer for å romme alle barn, og skape trygghet for alle barn, uavhengig av «hva de har med seg hjemmefra».

Jeg skriver dette med håp om å holde liv i debatten. Og med et ønske om at Larvikskolen tar tak og tar en skikkelig evaluering av sine tiltak. Hva virker og hva virker ikke? Er det nyttig for oss eller barna? Også er jeg spent på å høre om noe er gjort og i så fall hva.