Gå til sidens hovedinnhold

«Den blodige undertrykkelsen er uten tvil et vendepunkt i den politiske og sosiale utviklingen i det iranske samfunnet»

I dag er det Moloud Hajizadeh (35) som skriver i ØP. Hun er fribyforfatter og bor nå i Larvik, men kommer fra Teheran der hun har jobbet som journalist siden 2004. Hun har blant annet engasjert seg for kvinners rettigheter gjennom etablerte organisasjoner og ble dømt til fengsel i Iran. Hun har også kommentert det siste valget i Iran både hos BBC og andre medier. Kommentaren er oversatt fra persisk av Bagher Mohebali.

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Det er to år siden en av de mest brutale undertrykkelser i Irans historie fant sted. Regimet prøver fremdeles å skjule det, og en god del av det som skjedde i over 100 byer i Iran, ble aldri gjenspeilet i presse rundt omkring i verden.

Noen medier og internasjonale organisasjoner har forsøkt å forklare protestene med en prisøkning på drivstoff på mer enn 50 %, men økningen var kun med på å tenne den brede, offentlige misnøyen mot regimet i over førti år. Slagordene og det folk ropte på gatene i Iran rettet seg mot regimet og øverste lederen Khamenei i spissen. Etter kunngjøringen om en økning i drivstoffprisen ved midnatt 15. november 2019, startet det protester i noen byer. Det nasjonale sikkerhetsrådet tok ned internett i hele landet og blodige undertrykkelser fant sted i stor skala i dagene etter.

Selv om folket på den tiden var vitne til de voldelige drapene og den brede undertrykkelsen som fant sted i gatene, var det først etter at Internett ble koblet til, at det internasjonale samfunnet fikk vite om katastrofen. Regimets versjon var at demonstrantene var kjeltringer som ønsket å ødelegge offentlige eiendommer. Bilder og rapporter som etter hvert ble publisert fra forskjellige byer, viste at regimet hadde skutt mot demonstrantene med skarp ammunisjon. Selv om en rekke mennesker hadde blitt skutt og drept av sikkerhetsstyrker og politi under protestene i Iran i årene før 2019, var måten folk ble drept på under 2019-protestene en slags systematisk undertrykkelse. I byen Mahshahr sør i landet, brukte regimet tunge militære våpen, maskingevær med høy kaliber for å håndtere demonstrantene. Rundt 40 til 100 demonstranter ble drept i det som ble kjent som «massakren i Bambus skogen», som New York Times rapporterte 3. desember samme år.

Det som var åpenbart fra starten var at antall drepte ikke kunne sammenlignes med noen av de tidligere protestene. Fra de første dagene etter 16. november, da nyhetene om drapene spredte seg i ulike byer, publiserte enkelte menneskerettighetsorganisasjoner og medier ulike statistikker over dødstallene. I sin rapport etter protestene erklærte Amnesty International at de hadde registrert dødsfallene til minst 304 demonstranter. Medier som Al-Ain News Agency skrev 1. januar 2020, at minst 631 mennesker hadde blitt drept. Tallet var basert på det som skulle være de hemmelige bulletinene til det Iranske sikkerhetsbyrået.

En statistikk som ble publisert av Reuters, fikk mye oppmerksomhet av aktivister og folk som selv var vitne til volden under protestene. Den 23. desember 2019 rapporterte Reuters, basert på sitat fra tre iranske myndighetspersoner, at minst 1500 mennesker hadde blitt drept under protestene i november. Ifølge tre pålitelige kilder nær det islamske regimet og øverste lederen, er denne statistikken basert på en rapport fra ulike institusjoner som sikkerhetsstyrker og likhus. Samtidig er det blitt publisert ulike rapporter om at øverste lederen, Ali Khamenei, hadde uttalt i et hastemøte med regimets ledere 17. november: «Den islamske republikken er i en reel fare og dere må gjøre alt dere kan for å sette et punktum for det som har skjedd og dere har denne autorisasjonen fra meg». Tjenestemennene for regimet uttalte at den reelle statistikken over de drepte i november 2019 aldri kan avsløres.

Den blodige undertrykkelsen er uten tvil et vendepunkt i den politiske og sosiale utviklingen i det iranske samfunnet og den stadig større avstanden mellom samfunnet og regimet. Vi snakker om en massakre hvor iranere flest forsøker å hindre at den blir glemt. På toårsdagen for massakren, ble det holdt en rettssak kalt «Folkeretten i London» der tre menneskerettighetsorganisasjoner i Iran («Iran Human Rights», «Justice for Iran» og «Sammen mot dødsstraff») sto bak. Pårørende til de drepte, øyevitner og iranske menneskerettighetsaktivister forklarte seg i retten. Ifølge Amnesty, ble hundrevis av barn arrestert og voldtatt under protestene i november 2019. Dette ble sagt av Raha Bahraini, ansvarlig for iranske saker i Amnesty International. Ifølge rapporter fra samme organisasjon ble minst 23 barn drept på gater under protestene for to år siden. Bahraini kommenterte også statistikken som ble utgitt av organisasjonen om antall mennesker som ble drept i november, «Vi har vært i stand til å registrere detaljene om de 323 menneskene som ble drept så langt, og dette tallet er på ingen måte det faktiske antallet mennesker drept i november.»

Under disse protestene i november 2019 ble rundt 7000 mennesker arrestert, hvorav mange angivelig møtte all slags tortur og til og med voldtekt i interneringssentre. De arresterte har blitt utsatt for press for å overgi seg, men i noen tilfeller er familiene deres er under enormt press for å få påtvunget tilståelser. Ifølge enkelte fanger har sikkerhetsstyrker utsatt noen fanger for kunstige henrettelser for å få tvangstilståelser. Presset har også fortsatt på familiene til noen av de drepte og fanger som er dømt til døden for å tie eller bli tvunget til å tilstå. Dette innebærer alvorlige konsekvenser for dem som er arrestert og familiene.

Den systematiske undertrykkelsen fra det iranske regimet er ikke noe man skal undervurdere, men det iranske folket ga ikke opp kampen, til tross for den høye prisen som har blitt betalt. Bare i november 2019 kostet det livet til minst 1500 mennesker, ifølge Reuters. Et av de viktigste kravene til det iranske folk i dag er å få sin stemme hørt av det internasjonale samfunnet.

LES MER OM LARVIKS FRIBYFORFATTER HER:

Moloud (35) og den store overgangen til trygghet

Kommentarer til denne saken