Det bebreides tidligere og sittende regjering at den ikke i var forberedt på det som forutsigbart ville komme en eller annen gang. Historien viser at pandemier oppstår og forsvinner. Men er det rimelig å bygge beredskap på det vi kan se i bakspeilet? Kunne erfaringene fra Svartedauen hindret virkningen av Spanskesyken noen hundre år senere? Og er neste krise en viruspandemi, et terroranslag eller et sammenbrudd i et infrastrukturelement?

Beredskapens umulighet skyldes uforutsigbarhet, av mangel på kunnskap om hva, når, hvor, hvordan, osv. Dette gjør det vanskelig å etablere relevant beredskap. Om vi i tilfellet covid-19 bare hadde visst når det ville skje noe (men ikke hva, hvordan, hvor), kunne vi fanget opp signalene tidligere, organisert oss bedre, trent på generell krisehåndtering med aktuelle personer, etablert internasjonale kontakter, osv. Det er denne mangel på kunnskap om krisen som gjør bebreidelser om manglende beredskap meningsløse. Hva hadde det hjulpet om vi hadde hatt store lager av munnbind i alle land hvis krisen besto i angrep på vannforsyningen?

Inkubasjonstid er den tid det tar fra man blir smittet av en bestemt sykdomsfremkallende organisme til man viser symptomer på sykdommen. Det kan gå hurtig (minutter) eller langsomt (dager, uker, år). Inkubasjonstiden varierer mye fra person til person. Mange er skjulte smittebærere fordi de er smittet, men de viser ikke symptomer på sykdommen. Hadde Covid -19 hatt en inkubasjonstid på 3 i stedet for 12 dager ville vi trolig ha løst problemet allerede, siden alle da kunne se sammenhengen mellom tiltak og virkning. Den lange inkubasjonstiden for covid-19 skaper store utfordringer med å få de mange til å se sammenhengen mellom de inngripende tiltak og virkningen. Det krever stor tillit til myndighetene og institusjonene.

Dersom kravet til beredskap skal bli meningsfylt, bør det også spesifiseres hva beredskapen skal organiseres mot. Er det terror, biologiske utfordringer, virus eller bakterier, osv. Det kan bli en lang liste, og hele verdens befolkning ville måtte engasjeres i arbeidet med å forberede oss på det som mest sannsynlig ikke vil finne sted. Slik kan «beredskap» bli et meningsløst ressurssløseri.

Terror er særlig vanskelig å beskytte seg mot, særlig når terroristen er lovet paradisiske tilstander etter sin død. Eller når terroristen forestiller seg at hen skal bli herostratisk berømt etter sine ødeleggende handlinger. Det er årsaken til at vi ikke bruker terroristers navn.

Derimot er det meningsfylt å bygge tillit til institusjonene og systemene. Egeninteresse reduserer også risikoen for skade vesentlig. Hvem vil ikke beskytte egen helse, egen familie, egen eiendom? Den enkelte har egeninteresse av at også alle andre ivaretar egne interesser. Det er også en styrke med modige og kloke ledere slik vil tolker mot og klokskap i Norge. Ikke som Boris eller Bolsonaro, men som Høie, Guldvog og Stoltenberg.