«Hei. Kan jeg få en samtale med deg?»

Hver dag får jeg meldinger av ungdommer som ber om en samtale. Jeg jobber som helsesykepleier. En noe uspesifisert potetrolle vil jeg påstå. På visittkortet til helsestasjon for ungdom står det eksempler for henvendelse: Fysiske plager, slitsomme tanker, selvskading, depresjon, kosthold, kjønnssykdommer, forelskelse, kjærlighetssorg, trøbbel hjemme, med venner, kjæreste eller på skolen, vold, overgrep, identitet, kjønn, utvikling, seksualitet, prevensjon, graviditet, rus, kroppspress, spiseproblemer, doping, sorg, kriser og ensomhet. Den siste, ensomheten, gjelder mange.

Alle har vi i ulik grad blitt berørt sosialt av pandemien. De som hadde det vanskelig i utgangspunktet, har økt symptomtrykk. Lærere forteller om barn og unge som ser ut til å ha mistet sosial kompetanse og viser økt uønsket atferd. Det er mulig vi har tapt mye sosialt, men vi har også ervervet en økt innsikt og perspektiv på viktighet av å være fysisk sammen. Tilhørighet og fellesskap er verdier som mange har tidligere tatt for gitt og savner. For andre har det vært en lettelse å slippe oppmøte på steder hvor de ikke opplever å høre til. Mange som strever psykisk har tidligere vært utsatt for mobbing eller utestengelse. Mitt håp er at vi tar med lærdommen når vi gradvis resosialiseres til et forhåpentligvis varmere og mer inkluderende samfunn.

Å bli sett, hørt og forstått av en profesjonell kan virke lindrende. Delt smerte er mindre smerte. Verden utenfor dette rommet og det tidsavgrensede møtet er dog noenlunde den samme. Den kjennes snart like kald for en som nettopp har tint litt opp.

Det er noe unaturlig i at strevet enkeltmennesker har med ensomhet, skal pakkes sammen til et problem som flyttes fra det habitatet de lever i og inn på den profesjonelles rom. Problemene er ikke isolerte. Det kreves som kjent en landsby for å oppdra barn.

Jeg har tro på å søke hjelp, og jeg tror det hjelper, men den viktigste innsatsen mot ensomhet gjøres av alle som tilbyr medmenneskelighet der de er. Det er den ekstra tålmodigheten personalet i butikken har med de som trenger å veksle ord mer enn penger. Han som smiler til noen han ikke kjenner. Forelderen som kjører omvei for å kjøre noen andres barn hjem. Læreren som forstår at det er vanskelig å lære når kaos hjemme har satt seg i hodet. Naboen som tar et ekstra spadetak utover sin oppmålte tomt når det snør. Du som stopper og bruker de fem minuttene du trodde du ikke hadde til en prat!

Takk til alle dere!

For noen år siden holdt jeg et kurs for lærere. Deltagerne fikk i oppgave å rangere hvilke verdier som var viktigst for dem i livet. De fleste rangerte «å elske og å bli elsket» høyest. Å oppleve tilhørighet og kjærlighet er grunnleggende menneskelige behov. Kjærlighet er et svulstig ord, men om vi tar frem ordet nestekjærlighet, så tror jeg det er grunnstoffet i tilhørighet.

Da sønnen min var seks år, spurte jeg ham: «Hvordan vet du at mamma er glad i deg?» Han svarte umiddelbart: «Det vet jeg fordi du er moren min!» Dessverre har ikke alle en oppvekst hvor de er trygge på at de hører til eller er elsket av noen.

Som fagperson vet jeg at ungdommer sjekker om jeg er til å stole på, er interessert og tåler å høre det vedkommende vil dele. En ungdom sa til meg: «Jeg kan se det på øynene til folk om de bryr seg.» Som fagperson må jeg være tålmodig og håndtere ubehaget ved å bli testet og avvist. Dette er profesjonell omsorg. Jeg har empati, og kan hjelpe, men relasjonen er tydelig avgrenset.

Ofte får jeg meldinger av ungdommer på kvelden. Jeg ser for meg at ungdommen sitter alene på rommet sitt. I samtaler spør jeg gjerne om hva de gjør hjemme og gjengangeren er å være på rommet. Ungdom kan være i sin egen utviklingsboble med en hjerne under ombygging. De er allikevel observante på det sosiale i familien, selv om det kan se ut som at de har logget av. Da er det viktig som voksen å signalisere at du faktisk er tilstede og tilgjengelig.

Av og til får jeg henvendelse fra foreldre som ønsker at jeg snakker med ungdommen deres. En del temaer er det hensiktsmessig å snakke med en helsesykepleier om, men noen ganger burde de foresatte lytte. Ei jente fortalte meg at hun hadde forsøkt å snakke med far om noe vanskelig. Han bestilte straks en time hos meg. Jenta gråt da hun sa: Jeg ville jo bare at pappa skulle høre på meg og ikke at han skulle få noen andre til å gjøre noe med problemet mitt.»

Antagelig er det flere årsaker til at vi unngår kommunikasjon. Det er lett å kjenne på usikkerhet og redsel for å gjøre feil. Tanken på å få presentert et problem som vi ikke vet hvordan vi skal løse kan også virke skremmende.

Det viktigste jeg kan bidra med ved ensomhet, er å signalisere tro på at mennesker selv kan endre situasjonen sin. Mitt håp er at de blir møtt med et vennlig blikk når de øver seg på øyekontakt med andre og at de får et smil tilbake om de sender et.

Relasjoner og mellommenneskelighet er ikke vitenskap, og det kreves ingen kompetanse for å tilby noen en samtale.