Gå til sidens hovedinnhold

Der ingen skulle tru at nokon kunne ha (heime) kontor

10 personer bytter på å skrive for ØP. I dag er det Kristian R. Andersen (41) som bidrar. Han er oppvokst i Bergeskogen i gamle Tjølling kommune og bor nå i Oslo. Kristian jobber som partner i analyse- og rådgivningsfirmaet The Governance Group og er tidligere spesialrådgiver for Norges Banks representantskap, myndighetskontakt for FNs utviklingsprogram UNDP, rådgiver i kontrollavdelingen ved FNs hovedkvarter i New York og prosjektcontroller i Aker Kværner.

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Etter stortingsvalget i høst må politikerne trolig kutte kostnader. Det kan være godt nytt for distriktets fremtidige arbeidsmarked.

Kjenner du noen som jobber i en offentlig etat og som pendler til Oslo? Har du lagt merke til at vedkommende ikke har pendlet så mye det siste halvannet år? Koronapandemien har plutselig gjort det mulig å være «på jobb i Oslo», selv om avstanden til jobb er kuttet med noe sånt som 99,99 prosent (avstanden fra senga til en fullt utstyrt kontorpult).

Plutselig starter ikke dagen lenger klokka 05:00 med stress for å nå et tog, eller en kø, eller en samkjørende kollega, og svært få har presset seg inn i en overfylt togkupé på returen, med garantert ståplass til Drammen (kanskje til og med enda lengre), der lengselen etter kjøttkaker, en behagelig stol og tid til å gjøre ferdig dagens arbeidsoppgaver lokker i det fjerne. Om det har kommet én eneste positiv endring fra den fortsatt pågående pandemien, kan det være beviset på at enkelte jobber krever oppmøte på et kontor langt borte hver eneste arbeidsdag. Visst er det hyggelig å møte kollegaer av og til, og det er viktig for å bli bedre kjent, men redselen for at folk skulle støvsuge bort hele arbeidsdagen, er motbevist: Hjemmekontoret er neppe mer effektivitetshemmende enn litt for mange møter med fulle kaffekanner som ikke akkurat bidrar til å øke Norges bruttonasjonalprodukt i nevneverdig grad.

På internett finnes det mye rart. For en stund siden kom jeg over nettsiden statenslokaler.no. Den er absolutt for spesielt interesserte, men informasjonen som presenteres er ganske interessant: Her kan du se grafer over hvor mye areal det er per statsansatt, statens kontorarealer i ulike fylker og byer, og hvilke kostnader dette medfører.

Du sovnet tydeligvis ikke av setningen over, så da fortsetter vi: Tallene for 2019 viser at kontorkostnadene summerte seg til 7,6 milliarder kroner – av disse ble 3,2 milliarder brukt i Oslo, og kun 400 millioner kroner i Vestfold og Telemark. Det er neppe noen overraskelse, men kontorkostnaden per kvadratmeter var i tillegg 36 prosent høyere i Oslo enn i vårt fylke.

Dette er gode nyheter: Pandemien har vist oss at hjemmekontor er et alternativ for mange, særlig kontoransatte i statlige virksomheter. Det har også vist seg at mange av de oppgavene som tidligere måtte utføres i hovedstaden, like godt kan gjøres fra et bøttekott som ominnredes til et hjemmekontor i Kvelde eller rett bak Fram. Dersom det er 36 prosent å spare i kontokostnader på å flytte statlige virksomheter fra Oslo til vårt fylke, bør ikke stortingspolitikerne – så raskt de finner taburettene sine etter valget – komme i gang med å flytte statlige virksomheter ut av hovedstaden? Boligprisene er farlig høye der, luftkvaliteten er dårlig, og Oslo svidde av over en halv milliard på kollektivbillettsystemet Flexus som aldri fungerte.

Nå er planen å bruke opp mot 40 milliarder kroner på å bygge et nytt regjeringskvartal i Oslo. I realiteten er det allerede nok kontorplasser i Oslo per i dag: Ingen statsansatte mangler et skrivebord å arbeide ved. Sannsynligvis er det fullt mulig å redusere antall kontorplasser hos statlige funksjoner som faktisk må være i hovedstaden også etter pandemien. Særlig siden en samtidig kan flytte mange etater ut. Tidligere Høyre-statsråd Victor Norman fikk flyttet en rekke etater ut av Oslo: Konkurransetilsynet, Luftfartstilsynet, Medietilsynet, Post- og teletilsynet og Sjøfartsdirektoratet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Sistnevnte etat trakk som kjent det lengste strået, og ble re-lokalisert til Tønsberg.

Dette er den første gangen jeg skal stemme uten å ha bestemt meg i slutten av august. De fleste partiene skal prioritere folk flest og ta hele landet i bruk, men ingen har ropt høyt om at de vil flytte Direktoratet for e-helse, Bane NOR, Jernbanedirektoratet, Direktoratet for forvaltning og økonomistyring, eller Politidirektoratet til vårt fylke. Det er jo temmelig tafatt etter halvannet år med bevis på at det faktisk går an å jobbe fra nær sagt hvor som helst i landet med mange statlige oppgaver.

Når oljealderen tar slutt, skal vi ikke leve av flere stillinger finansiert av offentlige midler. Da vil Oljefondet tømmes rimelig raskt. Det er heller ikke utenkelig at antall etater må kuttes på sikt. Imidlertid er det en god idé å flytte på stillinger slik at det reduserer presset på boligmarked, kollektivtilbudet og næringseiendommer i Oslo. Det bidrar kanskje også til at færre må bruke kjærkommen fritid på unødvendige togreiser eller bidra til lange køer ut og inn av hovedstaden.

Larvik mistet mange arbeidsplasser i industrien etter hvert som det ble for dyrt å produsere varer i Norge. Det førte ikke kun til at ansatte i produksjonsbedriftene mistet jobbene sine, det ga også mindre å gjøre til ulike underleverandører. I første rekke vil flytting av statlige virksomheter gi vår region et tilskudd til arbeidsmarkedet for nåværende og vordende byråkrater. Samtidig kan det føre til oppsving blant virksomheter som tilbyr varer, tjenester og utdanningstilbud som er knyttet til de nye arbeidsplassene.

Melding til distriktets stortingskandidater: Spar penger for statlige virksomheter, gi arbeidsmarkedet en vitamininnsprøytning – flytt flere spennende etater hitover, nå!

Kommentarer til denne saken