Derfor blir plan- og bygningsloven kalt en ja-lov

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Plan- og bygningsloven er en ja-lov, sa Birgitte Gulla Løken i formannskapets møte 30. september ifølge ØP. Hun er kritisk til at byggesaksavdelingen har avslått en søknad om dispensasjon fra kravene til uteareal ved oppføring av ny bebyggelse, i en situasjon der tiltakshaver i samråd med en annen kommunal etat vil utvikle og rehabilitere Berg skoles skolegård i det samme nærområdet.

Plan- og bygningsloven skal være en ja-lov, sa Jan Tore Sanner, han var kommunal- og moderniseringsminister og presenterte reglene om at garasje inntil 50 m², plassert minst 1,0 meter fra grensen, med maksimal høyde 4,0 meter og ikke i strid med gjeldende arealplan, kan oppføres uten å søke kommunen om tillatelse. Og det dreide seg om mer enn garasjer. Grepet er at vi skal gjøre det enklere og billigere å bygge ved å forenkle plan- og bygningsloven med forskrifter, sa han. – Vi skal begrense innsigelser som hemmer boligregulering og lokal handlefrihet og få en mer lokal tilpasning i arealpolitikken.

Betegnelsen ja-lov om plan- og bygningsloven oppsto i kjølvannet av en politisk feide i Stortinget for 40 år siden. Striden sto mellom Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti på den ene side og Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti på den annen. Venstre fremmet eget forslag. Sakens kjerne var den nye planleggingsloven, Lov om regional og kommunal planlegging, vedtatt 5. juni 1981. Denne skulle blant annet avløse tidligere regler om generalplaner, som ikke lenger ble ansett tilstrekkelig for å møte kravene til god samfunnsplanlegging. Man var enig om det meste, men på ett punkt var avstanden formidabel. Så stor var uenigheten at da stortingsvalget om høsten samme år førte til regjeringsskifte med Kåre Willoch som statsminister og Wenche Frogn Sellæg som fagstatsråd og miljøvernminister, ble det snart tatt forberedende skritt med sikte på å oppheve hele loven. Og det skjedde året etter, den 25. mars 1982. Planleggingsloven var ennå ikke iverksatt.

Partiene som var kommet i posisjon kunne ikke akseptere at det i lovteksten var tatt inn et generelt plankrav (kravet om godkjent reguleringsplan) som forutsetning for å godkjenne ny bebyggelse i tettbygd strøk og i 100-metersbeltet langs sjøen. I andre områder kunne tiltak ifølge loven bare skje om dette er i samsvar med kommuneplan eller reguleringsplan. Åpningen i loven for å fravike plankravet i nærmere angitte tilfeller ble ikke ansett tilstrekkelig. Kritikken ble søkt forsterket med henvisning til at plankravet legger til grunn et speilvendingsprinsipp, altså at alt er forbudt med unntak av hva som etter loven er tillatt, fremfor at alt er tillatt med unntak av hva som etter loven er forbudt. Kimen til begrepet ja-lov om en ny og fremtidig plan- og bygningslov var dermed lagt.

Frontene var steile da lovforslaget ble behandlet i 1981 og de var ikke mindre steile året etter da spørsmålet om opphevelse av loven var til behandling. Oddrun Pettersen (Ap) anførte: «Det er i første hånd plankravet som brukes som begrunnelse for opphevingsforslaget. Som første punkt i denne begrunnelse er satt at kravet innebærer et for stort inngrep i den private eiendomsrett. Under tidligere lovgivning og også under planleggingsloven har den private eiendomsrett måtte innrette seg en overordnet planlegging. Høyre har nå med full støtte av Senterpartiet og Kristelig Folkeparti opphøyet den private eiendomsrett til et overordnet prinsipp som planlegging i videste forstand må innordne seg etter.»

Og Thorbjørn Berntsen (Ap) fulgte opp: «Planloven er et svært godt eksempel på en lov som skal ivareta og fremme en rekke viktige samfunnsinteresser og hensyn. De overordnede mål er særlig klare fordi de har en forankring i lovens formålsparagraf, og den har jeg lyst til å sitere: «Målet med planlegging etter denne lov er å bedre og utjevne levekårene for befolkningen i alle deler av landet og sikre en forsvarlig forvaltning av naturressurser og miljø.» Jeg synes det er nokså typisk for hele situasjonen at denne målsettingen kunne altså det borgerlige daværende flertall ikke slutte seg til.»

Komiteens formann Håkon Randal (H) sa det blant annet slik: «Både planleggingslova av 1981 og bygningslova fra 1965 føreset ein planprosess, ein planprosess der et samarbeid mellom det private og det offentlige er innebygd. Så langt er alt vel. Planleggingslova av 1981 er likevel resultat av ein tankeprosess for ensidig vurdert ut fra slik dei offentlige auga ser på samfunnsutviklinga. I lova har dette nedfelt seg i to hovedproblemstillinger: Ei fast tru på at offentlige styresmakter er dei beste og mest kompetente til å vurdere kva som er heldig samfunnsutvikling og arealdisponering. Denne offentlige måten å tenkje på fører til neglisjering av kjernen i den private eigedomsretten. Med andre ord, stendig meir bandlegging av privat eigedom kan finne stad utan at erstatningskrav kan utløysast. Vi aksepterer ikkje ein slik modell.»

Ole Gabriel Ueland (Sp) fremholdt at det er «mange positive trekk i den nye planleggingsloven. Det som i første rekkje skapte motforestillingar var i tillegg til speilvendingsprinsippet – eller kanskje heller det såkalla plankravet – at forenklingane i ei mengd tilgrensande lover vart små. Difor vart det også sett fram forslag om tilbakesending av lova til Regjeringa til vidare utreiing. Sjøl om den dåverande arbeiderpartiregjeringa var klar over at en slik utgreiing var turvande, vart lova pressa igjennom her i Stortinget i ein travel vårsesjon og med et knapt flertall.»

Det har rent mye vann i havet siden den gang. Den varslede plan- og bygningsloven så dagens lys i 1985. Den ble senere avløst i 2008 av den nå gjeldende plan- og bygningslov. Det tidligere omstridte plankravet – vilkåret om regulering før utbygging kan skje – praktiseres i dag i stor utstrekning. Kommunene vedtar det selv med hjemmel i en lov som åpner for at de kan gjøre det.

Betegnelsen ja-lov blir ikke sjelden fremholdt. På en måte ble uttrykket formalisert under den første Solbergregjeringen. I et departementalt rundskriv fra 2015 om bygningers plassering, høyde og avstand til grense (H-8/15) til bruk for kommuner og fylkesmenn i byggesaksbehandlingen heter det: Plan- og bygningsloven er en ja-lov. Dette innebærer at tiltakshaver som et generelt utgangspunkt har rettskrav på å få innvilget søknad om tiltak som er i tråd med regelverket.

I alminnelighet blir lover naturligvis ikke kategorisert i ja-lover og nei-lover. Merkelappen er ment å ha en symbolverdi. En selvpålagt plikt for aktørene til å «gi det lille ekstra» på et regelområde som stadig er i endring og som mange, og nok med rette, opplever som noe komplekst. Men monopol på uttrykket ja-lov er det vel ingen politisk retning som har.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.