Denne kommentarartikkelen skulle egentlig stille noen spørsmål rundt noe jeg er opptatt av som folkevalgt: Hvordan kan vi innrette lokalsamfunnet for å møte fremtidens utfordringer? Men så ombestemte jeg meg: Jeg fikk mer lyst til å skrive om noe som ligger mitt hjerte litt nærmere, nemlig utenforskap.

Egentlig er jeg møkk lei hele begrepet «utenforskap». Det er forslitt og har etter hvert fått lite verdi, og bærer nå preg av å være et ord for 17. mai-taler eller noe man kan huke av i en plan, et vedtak eller noe annet som er fjernt for mannen i gata. Allikevel er utenforskap heldigvis noe de fleste av oss er opptatt av, enten på egne vegne, eller på vegne av noen som står oss nær. Eller kanskje til og med på fellesskapets vegne? Jeg håper på det siste.

De fleste har sannsynligvis flere ganger i livet kjent på den kjipe følelsen av å ikke få være en del av et eller annet fellesskap: I klassen, i omgangskretsen, på jobben, på idrettsbanen, eller som en del av en gruppe som ikke har hatt så god plass i samfunnet. Som for eksempel en subkultur eller et trossamfunn. Det ene ekskluderer for så vidt ikke det andre. Men det er jo ikke sånn at utenforskap alltid er noe folk er utsatt for. Noen ønsker rett og slett i mindre grad enn andre å være en del av fellesskapet.

Et eksempel på det er etter min mening den islamske kulturforeningen i Larvik, også kjent som moskeen på Torstrand. Jeg har ved noen anledninger vært i kontakt med både ledelse og medlemmer av foreningen og oppfordret dem til å arbeide mer utadrettet – og blitt positivt mottatt – men uten at jeg opplever at det har blitt tatt helt på alvor. Det er synd, først og fremst for det muslimske fellesskapet. Mange av oss er jo skeptiske til det vi ikke kjenner så godt til, i hvert fall kan jeg være det. Mer åpenhet hadde nok gjort moskeens forhold til omverdenen enklere, og argumenter fra lokalsamfunnet som går på trafikale problemer og arkitektoniske utfordringer kunne kanskje vært unngått eller tonet ned, når trossamfunnet gikk med planer om å oppgradere eiendomsmassen sin.

Jeg er klar over at det å kritisere muslimer på denne måten kan føre til at jeg blir tatt til inntekt for meninger jeg ikke har, men det får så være. Det er ment som et godt råd fra min side. Men dette er jo ikke en kommentarartikkel som skal handle om islam eller muslimer, men om noe vi kanskje kan kalle utilhørighet, generelt.

Det at noen ikke kjenner tilhørighet er ikke bare et problem for det enkelte mennesket eller den enkelte gruppa, men også for samfunnet. For egen del må jeg vel innrømme at jeg i yngre år ikke følte meg helt som en del av samfunnet rundt meg, og det hadde noen uheldige konsekvenser. I ettertid ser jeg på det som et slags mørke som det ikke var noe ålreit å være i, og jeg hadde nok lite respekt for både fellesskapets og andres verdier, i både konkret og abstrakt forstand.

Mens jeg i dag i det store setter stor pris på mangfold, så var jeg mindre begeistra for folk som var annerledes da jeg var ungdom. Det er jo et paradoks, med tanke på at jeg ikke følte meg som en del av fellesskapet selv, men jeg tror ikke man skal bruke for mye energi på å forsøke å forstå en pubertal tenårings logikk.

Nå høres jeg kanskje enda eldre ut enn jeg er; men samfunnets aksept for det som sees på som annerledes var ganske mye mindre på 80-tallet enn i dag. Akkurat det gjør meg ikke spesielt mye stoltere, men jeg kan ikke beklage på vegne av andre enn meg selv, og jeg har som mange andre enda mer å gå på, når det gjelder raushet overfor andre folks situasjon eller måter å leve på.

På et område har kanskje samfunnet gått i feil retning: Jeg leste i Østlands-Posten for en kort stund siden at «Larviks kanskje siste byoriginal» hadde gått bort. Det er neppe fordi det er færre originaler i byen vår, men fordi de ikke er så synlige. Jeg håper at en av årsakene er at mange flere med psykiske funksjonshemninger i dag går i vanlig skole og er en del av det store fellesskapet, og mindre «originale». Det er målet, om ikke annet. Når det er sagt så kan vel en byoriginal være så mangt, uten at det nødvendigvis har noe med funksjonsnivå å gjøre. Andre årsaker til at byoriginalene blir borte, kan være det at vi streber så fælt etter å være vellykka utad, og at samfunnet stiller høye krav til effektivitet. Det er rett og slett ikke plass til byoriginalene. Selv om vi har blitt mer tolerante så har vi kanskje ikke fulgt det opp med raushet? Vi skynder oss av sted til neste selvrealiserende aktivitet.

Så var det HVPU-reformen fra 80- og 90-tallet, da. Den innebar at mennesker med utviklingshemming ble overført fra HVPU (Det Fylkeskommunale Helsevernet for psykisk utviklingshemmede) til hjemkommunen, med mål om å «normalisere». Det er jo ikke noe man bare kan vedta. Har de dette angår blitt inkludert i fellesskapet vårt, slik målet var? Jeg stiller spørsmålet, men synes andre bør konkludere.

Til slutt må vi huske at det ikke er noen tvang å være et aktivt medlem av fellesskapet. Vi er forskjellige, og noen liker den friheten som kan ligge i det å stå litt utenfor. Det må vi respektere.

Uten at jeg har tenkt på det før nå, så endte denne teksten med å gå et stykke inn i det jeg opprinnelig skulle skrive om. Mange av de utfordringene vi får i fremtiden vil sannsynligvis måtte løses ved å gjøre ting sammen, og ta vare på hverandre.

Det begynner kanskje med inkludering og respekt?