Gå til sidens hovedinnhold

Det er jo bare ord

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Denne fredagen har jeg tenkt litt ekstra grundig på hva jeg ville dele noen tanker om. Som politikere flest, har jo jeg også mange hjertesaker som kan passe til en fredagskaffe i avisa. Men da jeg for to uker siden ble invitert av AUF Larvik til å se filmen «Generasjon Utøya», og deltok i etterfølgende samtale med blant annet to flotte AUF-ere, falt brikkene på plass.

I likhet med veldig mange andre husker jeg nøyaktig hva jeg gjorde og hvor jeg var fredag 22. juli 2011. Denne regntunge, uvirkelige, grusomme sommerdagen da alt ble så mørkt, og 77 mennesker mistet livet på den mest grufulle måten vi kan tenke oss.

Noen av dere som leser dette vil kanskje tenke: «Er det virkelig nødvendig å skrive om dette igjen og igjen?» «Kan ikke Arbeiderpartiet snart bli ferdige med å snakke om 22. juli?»

Mitt svar på det er et vi aldri blir ferdige med å snakke om 22. juli. Vi trenger å snakke mer om denne mørke dagen i Norges historie, og vi trenger å lære av det som skjedde. Jeg er veldig klar over at min rolle i dette ikke er spesiell på noen måte, og jeg ble ikke personlig rammet av den bunnløse tragedien. Likevel mener jeg at jeg både som sosialdemokrat og som medmenneske har et ansvar. Det ansvaret er der hver eneste dag, og det å bidra til å snakke om 22. juli er det minste vi kan gjøre for å hedre og minnes dem som mistet livet på grunn av at de hadde et politisk engasjement. Vi kan alle ta ansvar for å snakke om det som skjedde, og om hvordan det kunne skje.

Valget i 2011 var første gang jeg sto på en valgliste selv, og jeg husker at jeg var så motivert og forventningsfull til valget etter måneder med forberedelser og skolering. Plassert på 10. plass på lista, var jeg selvfølgelig veldig spent på om jeg ville få velgernes tillit, og en plass i kommunestyret.

Da vi våknet om morgenen den 23. juli, gikk omfanget av tragedien dagen før opp for oss med full tyngde. Uvirkelige tall ble gjentatt i nyhetene gang på gang, og bildene som rullet over TV-skjermen var nesten ikke til å bære. Og samtidig med dette kom også spørsmålene. Barna mine, som da var 10, 8 og 4 år gamle, spurte meg: «Mamma, er det farlig å være med i Arbeiderpartiet?» Det hadde jeg aldri før tenkt på at det kunne være. Aldri før hadde jeg tenkt at det var noen som hatet de sosialdemokratiske verdiene og det Arbeiderpartiet står for så sterkt.

I de 10 årene som har gått siden 2011, ser vi at den offentlige debatten stadig blir hardere og mer polarisert. Debatten skjer også i det skjulte og i mer grumsete farvann. Grensene for hva som er akseptert å si og å skrive flytter seg, og etter min oppfatning flytter den seg i feil retning. Det er også skremmende å se at sentrale politikere bidrar til å flytte den grensen, og at de begrunner sine uttalelser og utspill i sosiale medier med at det er ytringsfrihet i Norge. Ytringsfriheten skal vi selvfølgelig hegne om, og den er en viktig grunnstein i vårt samfunn. Likevel er det all grunn til å ta inn over seg at ord kan føre til grufulle handlinger. Ordene vi bruker er ikke bare ord, og det er ikke alt man trenger å ytre, selv om man har lovmessig rett til å gjøre det.

Jeg mener at vi som er folkevalgte, og har fått den tilliten som ligger i det, har et særskilt ansvar for å bidra til at samfunnsdebatten skjer på en måte som gjør at flest mulig ønsker å delta i den. Våre ord kan påvirke sterkt, og vi må være oss dette ansvaret bevisst.

Det er ikke til å komme bort fra at det som skjedde 22. juli var et målrettet og grundig planlagt angrep på Arbeiderpartiet og på rekrutteringen til vårt parti. Jeg har hele tiden tenkt at tapet var så stort for vår bevegelse, og vår organisasjon, men Fredrik fra AUF nyanserte det så fint. Han sa at vi mistet så mye mer enn lysende politiske talenter. Samfunnet vårt mistet også mange som drømte helt andre drømmer, og la planer for livet sitt som ikke involverte en politisk karriere. Det kunne være planer om å bli snekker, sykepleier eller lærer, og leve et ganske vanlig liv. Fordi alle disse unge menneskene ikke fikk den muligheten, mistet også det store fellesskapet vårt så uendelig mye.

Dessverre opplever ungdommene våre i AUF at de får hatefulle meldinger både personlig og i kommentarfelt i sosiale medier når de forsøker å debattere dette såre og vanskelige temaet. Det er grunn til å spørre seg hvor dette hatet kommer fra. Vi ser det også mot andre partier og andre partiers ungdomsorganisasjoner, og jeg er oppriktig bekymret for hva det gjør med vår felles motivasjon for å engasjere oss.

Det er ikke lett å vite hva som er motsvaret på dette hatet, men en ting er jeg sikker på. Svaret er ikke stillhet. Vi kan alle ta et oppgjør med personer i vår egen nærhet og vår egen omgangskrets som uttaler seg på en måte som kan oppfattes hatefullt, og vi kan alle bidra gjennom å svare opp og konfrontere holdninger som nører opp under splittelse og konspiratoriske tanker.

Arven etter de vi mistet 22. juli, må være at vi fortsetter å stå opp for det vi tror på. At vi fortsetter å kjempe de kampene de ikke får kjempet selv. Vi må minne hverandre på at det er makt i ord, og at vi i fellesskap har kraften til å endre det offentlige ordskiftet. Det er muligens «bare» ord, men kraften i dem er så uendelig stor når de settes sammen og brukes på rett måte.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 09:00.