Det er liksom litt rart hva som betyr noe. Full jobb med to barn, da gjør du en stor innsats for samfunnet. Men seks unger, og tid til å engasjere seg i frivillig arbeid, har null verdi.

HYLLEST: Laila Brandsdal Johnson vil hylle de kvinnene som er, og vil bli, minstepensjonister.

HYLLEST: Laila Brandsdal Johnson vil hylle de kvinnene som er, og vil bli, minstepensjonister. Foto:

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Det er oss kvinner som er eller kommer til å bli minstepensjonister jeg ønsker å hylle litt ekstra på kvinnedagen 8 mars. Vi mammaer som har stått på, passet barn på heltid, men som av kvinnesakskvinnene stadig blir minnet på at vi ikke har bidratt med noe som helst i samfunnet.

Det er 8 mars og kvinnedagen til søndag, og vi kvinner blir oppfordret av Østlands-Posten til å skrive noen ord om hva vi tenker om dagen. Og kvinnedagen er det noe mange tanker om, fra det å ikke bry seg til det å gå i tog.

Og kvinnedagen og fokus på kvinners rettigheter i samfunnet er viktig. Men som snart minstepensjonist så har jeg noen tanker om kvinner og deres rettigheter. Da jeg var ung og stiftet familie, var det ganske vanlig at mammaen var hjemme mens barna var små. Og om de gikk ut i arbeidslivet så hadde gjerne ungene blitt så store at de kunne greie seg selv noen timer etter skoletid.

Men ikke alle mammaer gikk ut i arbeidslivet, og grunnen kunne være mange. Fra det å ha mange barn ( jeg har 6 ) til det å synes det var helt OK å være hjemmearbeidene – kanskje som dagmamma uten rettigheter.

Og det er oss kvinner som er eller kommer til å bli minstepensjonister jeg ønsker å hylle litt ekstra på kvinnedagen 8 mars. Vi mammaer som har stått på, passet barn på heltid, men som av kvinnesakskvinnene stadig blir minnet på at vi ikke har bidratt med noe som helst i samfunnet. Vi har bare vært hjemme og levd på mannen vår sin inntekt.

Og mammaer som er unge i dag, og som ønsker å være hjemme hos barna sine når de er små – og som har en mulighet til det så lenge de får kontantstøtte blir høyt og tydelig fortalt av de fleste politiske partia at det hverken bør eller skal de. De skal ut i arbeidslivet så fort som mulig, ikke engang bestemme sammen med pappa til barnet om hvordan svangerskapspermisjon skal fordeles får de lov til.

Tilbake til min tid som småbarnsmor, som varte over noen år siden det er 14 år mellom yngst og eldst. Det var ikke et latmannsliv som enkelte kvinner mener, og med en pappa som hadde en jobb som krevde både reising og kveldsarbeid, var det en fulltidsjobb. Og ha ungene i barnehage var uaktuelt, det hadde vi ikke råd til.

Så igjen en hyllest til oss hjemmearbeidene mammaer, som sørget for at ungene våre fikk en stressfri barndom. Unger som slapp å bli vekket tidlig om morgenen for å bli sendt i barnehage. Som hadde en mamma som smurte frokost og sørget for at de gikk mette på skolen. Som sørget for matpakke med i skolesekken. Som var hjemme når de kom fra skolen og kunne lytte til både godt og vondt som hadde skjedd på skolen. Og som smurte på en brødskive eller 10 til sultne unger og deres venner om det ble for lenge å vente til middag. Som kunne la ungene være hjemme fra skolen når de var syke, uten å ha dårlig samvittighet for det. Og en person som hadde tid til å være mamma, selv om vi levde på lønna til mannen vår.

Så noen tanker helt til slutt. Det er liksom litt rart hva som betyr noe. Full jobb med 2 barn, da gjør du en stor innsats for samfunnet. Men med 6 unger og tid til å engasjere seg i frivillig arbeid har null verdi.

Gratulerer til alle dere minstepensjonister. Husk den jobben dere har gjort er verdifull.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken