«Hvorfor kan vi ikke bare lage flere penger?» spurte dattera mi en dag vi pratet om krigen, økende priser og energikrise. Krisen har ingen enkle svar, men sannheten er at mer penger vil gjøre problemet verre.

På mandag åpnet Kongen det 167. storting, og leste som vanlig trontalen. Det var en alvorlig trontale, som tok opp i seg den situasjonen som Norge og Europa står i. Krigen i Ukraina har rast i over sju måneder, og ført millioner av mennesker på flukt. Nesten 30 000 av dem har kommet til Norge, og blitt en del av lokalmiljøer i hele landet. Energisituasjonen har blitt dramatisk forverret etter at president Putin bruker mangel på gass som et våpen mot Europa, og dette går direkte utover norske strømpriser. Prisstigningen i samfunnet har nådd høyder vi ikke har sett på veldig mange år, og rentene er tilbake på 2011-nivå. For oss som er midt i førtiårene eller yngre, så har vi knapt nok opplevd renter over fem prosent – og vi har levd på en tilnærmet evigvarende økonomisk opptur hele vårt liv. Nå kan det bli endring på det.

Arbeidsledigheten i Norge er rekordlav, strømprisen høy og generelle priser vokser fort. Det er en reell fare for såkalt overoppheting av økonomien. Og da er jeg tilbake til hva min datters spørsmål – «hvorfor kan vi ikke bare lage flere penger?». Fordi mer penger inn i en overopphetet økonomi fører til enda høyere priser, enda høyere lønnsforventninger, enda knappere med arbeidskraft og sist, men ikke minst, enda høyere rente for at vi skal få kontroll igjen. Det må vi unngå. Allerede nå estimerer Norges Bank at en vanlig norsk familie med gjennomsnittlig boliglån fra 2024 vil måtte betale over 50 000 kroner mer etter skatt hvert år på grunn av høyere rente. Bruker vi for mye penger nå, så vil renta øke mer.

Forslag til statsbudsjett fra regjeringen er derfor stramt, men rettferdig. Blant det som prioriteres må vi gjøre det vi kan for å utjevne forskjeller i samfunnet. Det betyr at de som har sterkest rygg, skal bære den største børa. Det er slik Norge som vi kjenner det er bygget opp, og det er nå vi må sikre at vi kjenner landet vårt igjen på andre siden av krig og kriser.

I de siste årene har ethvert problem blitt løst med bruk av mer oljepenger. Det går ikke lenger – samtidig som vi ikke må uthule velferdsstaten. Derfor er det nå lagt inn mye penger til å redde en tjeneste som står i knestående – fastlegeordningen. Med nesten en milliard i økte rammer, har regjeringen nå begynt det møysommelige arbeidet med å redde fastlegeordningen. Mer penger til legene og en endret organisering vil redusere antallet pasienter per lege og gi mer tid til de som trenger legen mest, nemlig kronikerne, de eldre og de som sliter med sammensatte utfordringer innenfor psykisk helse og rus. Fastlege er grunnmuren i helsetilbudet, og slik skal det også være fremover.

En styrket og reddet fastlegeordning er viktig også for sykehusene våre, særlig vi som tilhører Sykehuset i Vestfold. Stadig flere pasienter har kommet direkte på sykehus fordi de mangler fastlege, noe som presser sykehusets kapasitet kraftig. En god fastlegeordning bidrar til mer riktig bruk av sykehusene, og at helseplager løses så nære der pasienten bor som mulig.

Ved forrige valg brukte vi i Arbeiderpartiet slagordet «Nå er det vanlige folks tur». Mange latterliggjorde ordvalget og lurte på hva vi la i det. Likevel fikk vi en ny regjering som nettopp setter vanlige folk først. For å betale for strømstøtteordninger, krig i Ukraina og styrket forsvar vil regjeringen innføre økt grunnrenteskatt og skatt for de med de største overskuddene og formuene. Norge fikk bare i fjor 37 nye milliardærer, og mange selskaper hadde historisk høye overskudd. Økt skatt for de rikeste gjør at man kan redusere kutt i velferd og ikke sende regninga til vanlige folk som allerede har fått større regninger på mat, drivstoff og strøm fra før. Vi får mer igjen om alle er med og spleiser på felles tjenester, enn om hver og en sitter hver for seg.

Det er når det virkelig kreves, at vi ser hva vi er bygget av. Det gjelder enten landet kastes ut i krig, eller det er økonomiske tider som gjør hverdagen vanskeligere for flere. Politikere kan ikke styre alt, det skal vi heller ikke. Derimot kan vi politikere legge til rette for at flest mulig, skal kunne leve best mulige liv – også under kriser og urolige tider. Vi kan sørge for at alenemoren har råd til nye fotballsko til jentungen eller at guttungen får være med i korpset. Vi politikere kan sørge for at minstepensjonisten ikke behøver å fryse på vinteren, eller har råd til å kjøpe bursdagspresang til barnebarnet sitt. Men det kommer ikke av seg selv – det må harde prioriteringer til. Fordi det er når det er alvor at vi må prioritere riktig.