Gå til sidens hovedinnhold

Det sitter ikke i veggene i nummer 12

Ti personer skriver for ØP på lørdager. I dag er det Madeleine Innholt Halle sin tur. Hun er opprinnelig fra Grimstad, men har bodd i Oslo i mange år før hun og familien flyttet til Larvik. Hun er utdannet i statistikk, men er for tiden hjemme i mammapermisjon.

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Den nærmer seg nå, toårsdagen til natta da biblioteket brant. Siden da har bibliofile larvikinger forholdt seg til flere faser; først ingenting, så spede innleveringsmuligheter på Sliperiet, senere pop-up-biblioteket nedenfor Torget, og nå breier det midlertidige biblioteket seg ut i store lokaler i riktig gate; Nansetgata.

La meg presisere dette, for det kan være lett å glemme så godt som de har innrettet seg der: Det er en midlertidig plassering. Det er riktig gate, men feil husnummer. Problemet er ikke løst. Vi har ikke fått et permanent bibliotek. Larvik bibliotek skal og bør – i hvert fall fram til den debatten har blitt tatt – ligge i Badeparken, i Nansetgata 29, ikke i nummer 12. Misforstå meg rett, jeg sier ikke dette til forkleinelse for det midlertidige biblioteket i nummer 12, de har gjort det fint der! Samtidig er det ikke vanskelig å se at dette bygget ikke var bygget som et bibliotek. Det er heller ikke vanskelig å føle det.

Jeg husker den første gangen jeg besøkte Larvik bibliotek, det som brant. Det er drøye to år siden, vi var da nyinnflyttede i byen og endelig skulle jeg besøke mitt nye nærbibliotek. Jeg fikk registrert meg som låner, plukket med meg høstprogrammet fylt av mange interessante arrangementer, men kanskje viktigst av alt; jeg sanset inn biblioteket. Jeg gikk ikke bare rundt og orienterte meg, jeg luktet, lot fingrene gli langs hyllemeterne, jeg kikket på bokomslag og prøvde noen av sitteplassene. Som Gullhår i eventyret med bjørnene gikk jeg rundt for å finne mitt hjørne av biblioteket, det hjørnet som var helt riktig. Slik jeg har gjort i alle mine bibliotek opp gjennom årene.

Jeg er ganske sikker på at mens jeg gikk rundt slik i en lett eufori, senket pulsen min seg. Lukta av bøker og litt støv, blandet med den lukta det blir på et sted hvor folk fra forskjellige samfunnslag og kulturer samles, den er for meg helt fortryllende. Og det mest magiske er at lukta er den samme, samtidig som den er forskjellig, på alle veletablerte bibliotek.

Å gjøre et hus om til et hjem tar tid. Å gjøre et hus om til et bibliotek tar kanskje enda lengre tid. Det er ikke rart at den lukta ikke sitter i veggene i nummer 12 helt ennå, men kan det likevel være at bøkene sliter med å finne seg til rette? At de har fått med seg midlertidigheten over plasseringen sin? Med fare for å fremstå altfor skrullete, min erfaring er at alle bøker er levende, på sitt vis, all den tid ordene og bildene møter forskjellige lesere på forskjellige stadier i livet. Og således er det vel ikke for fjernt å tenke at hver bok kanskje også – midt i sin egne konstante tilstand og stillstand, sin egne trykte tekst, svart på hvitt på papiret – like fullt er med på å lage liv på biblioteket.

I skrivende stund søker jeg opp i Østlands-Postens arkiver etter nyhetssaker om fremdriften til det nye biblioteket. Den siste relevante nyhetssaken er snart et halvt år gammel, og gjaldt forsikringssaken etter brannen. Så var det også en nyhetssak fra 10. mars, om en orientering for hovedutvalget for eiendom og teknisk drift rundt sakens fremdrift. Kort oppsummert; bygget i Badeparken skulle gjenoppføres i en oppdatert utgave etter dagens standarder, denne prosessen hadde blitt igangsatt, med forventede ferdige tegninger sommeren som var og planlagt kontrakt med entreprenør mot kommende årsskifte. Fortsatt er dette kun snakk om selve bygget, ikke nødvendigvis det nye biblioteket.

Og siden har det vært tyst.

Jeg forstår at å bygge et bibliotek ikke er gjort i en håndvending, men jeg kan vel ikke være den eneste i byen vår som er nysgjerrig på fremdriften her, og ønsker mer kommunikasjon fra kommunen om hvor saken ligger?

For å ikke fremstå som totalt blottet for sidesyn, ja, et nytt bibliotek vil utvilsomt koste penger, og den store nyhetssaken denne høsten har vært kommunedirektørens rapport om en sviktende kommuneøkonomi. Merk derfor at jeg ikke etterlyser pengene på bordet, eller nødvendigvis aktivitet i saken. Jeg vil bare vite hva som skjer, og når det skjer.

De fleste som har levd litt vet at det verste med all midlertidighet er når man ikke vet hvor lenge det vil vare. Siden 12. mars i fjor kjente vi vel på noe av det samme. Restriksjoner, permitteringer, lockdown, ja, for nå, men hvor lenge? I en pandemi er det vrient å gi en sluttdato, men når det kommer til planlegging av et nytt bibliotek bør det vel være mulig å i det minste sette seg noen mål for forskjellige milepæler? Og så kommunisere dem ut til befolkningen?

Få timer etter at biblioteket brant lovet ordfører Bringedal: «Larvik skal få nytt bibliotek.” Flott. Når da?

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 09:00.