Gå til sidens hovedinnhold

Dette er en kamp du kommer til å tape, Kathrine

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Førstekandidaten fra Senterpartiet i Vestfold har behov for å stille partiets eldgamle ruspolitikk til skue. Da kunne hun med fordel ha satt seg bedre inn i hovedtanken med den foreliggende rusreformen.

Debatten om en rusreform i Norge har en lang historie, men i løpet av de siste tjue årene har den beveget seg i hurtigtogsfart. Senterpartiet har aldri vært med på denne reisen, bortsett fra at Åslaug Haga, tidligere leder i partiet, underskrev på rapporten fra Thorvald Stoltenberg i 2012 som gikk inn for den såkalte Portugal-modellen, som rusreformen bygger på. Haga er et for lengst glemt kapittel i partiet, dessverre. Venstre, på den annen side, har hele tiden dyttet på i arbeidet for bedre behandling av de rusavhengige, tidlige tiltak for å hindre rekruttering til rusmiljøet og for en reform der samfunnets reaksjon går fra straff til hjelp. Slik situasjonen er i dag, fanger vi opp altfor få i en tidlig ruskarriere, det gjelder både alkohol og illegale stoffer.

Rusreformen er først og fremt en ungdomsreform. Den er skreddersydd for å stanse rekrutteringen til alvorlig belastede miljøer. Debatten om den har til nå hatt altfor liten oppmerksomhet på at med avkriminalisering senker vi terskelen for når det er mulig å gripe inn overfor ungdommer som er særlig utsatte. Det kan dreie seg om mistilpassede, unge med psykiske utfordringer, mobbofre eller de som ikke har tenkt godt nok igjennom eksperimentering med ulovlige substanser. I politiet, der mange har trodd at etaten har nærmest ubegrenset adgang til visitasjon, ransaking etc. vil ikke stå uten en rolle i rusarbeidet, men vil i fremtiden måtte spille på lag med helsevesenet og kommunal rådgivning. Politiet skal slippe å bruke tid på ransaking, bøtlegging og domstolsarbeid overfor småbrukere.

Hvis man, som Kathrine Kleveland, frykter «normaliseringen» av illegale stoffer må det tas i bruk helt andre virkemidler enn i dag. Illegal rusbruk, og de problemene som følger av dette, har nærmest automatisk økt i omfang. Likevel fins det fins ingen samlet vitenskapelig dokumentasjon som dokumenterer at rusbruken går opp som følge av avkriminalisering.

En nylig artikkel viser for eksempel at i Sverige, i aldersgruppen mellom 30-44, har andelen som har prøvd cannabis (både siste måned og siste år) mer enn fordoblet seg siden 2014. I samme aldersgruppen ligger bruken i Norge omtrent på samme nivå som gjennomsnittet i Europa (men betydelig høyere enn for eksempel Portugal som er modellen for vår reform). Med eller uten reform vil internasjonale trender ha mer å si for rusbruken enn hva vi som politikere vedtar. Det vi må konsentrere oss om nå, er å få ned de skadelige virkningene av rusbruken – også overdrevent alkoholinntak. Vi må fjerne det stigma som er knyttet til rusavhengighet og behandle brukerne som pasienter og ikke kriminelle. Dette er en linje som støttes internasjonalt av hele FN-systemet og som det ene landet etter det andre tar opp i seg. Senterpartiets holdning til rusutfordringen er en kamp partiet kommer til å tape, men mens vi venter på reformen kommer hundrevis av rusavhengige til å fortsette å leve uverdige liv eller omkomme av overdoser.

Det Kleveland vil ha er mer av, er den samme oppskriften som den vi har møtt rusmisbrukere med de siste 60-70 årene. Det er reaksjoner som for Norges del har ført oss til toppen av den europeiske statistikken for overdosedødsfall (ca. tre ganger så mange som trafikkdrepte).

Forsøket fra partiet på å skille lovgivningen for «tunge» og «lette» brukere er det få eller ingen som anser mulig å gjennomføre, hverken teoretisk eller praktisk. Et slikt forslag kan neppe ende med et flertallsvedtak i Stortinget, rett og slett fordi 1) det er urealistisk og 2) fordi det vil bidra til ytterligere stigmatisering av de pasientene som lider av rusavhengighet.

Måten vi i dag behandler unge brukere på, er ufravikelig knyttet til straff. Straff har i sosialpolitiske sammenhenger aldri vært et vellykket tiltak for å løse et problem. Det er det fortsatt ikke – selv om Kathrine Kleveland forsøker å få oss til å tro at det virker.

Kommentarer til denne saken