Gå til sidens hovedinnhold

Dyrebare dråper

Åtte personer bytter på å skrive for ØP. I dag er det Kristian R. Andersen (41) som bidrar. Han er oppvokst i Bergeskogen i gamle Tjølling kommune og bor nå i Oslo. Kristian jobber som partner i analyse- og rådgivningsfirmaet The Governance Group og er tidligere spesialrådgiver for Norges Banks representantskap, myndighetskontakt for FNs utviklingsprogram UNDP, rådgiver i kontrollavdelingen ved FNs hovedkvarter i New York og prosjektcontroller i Aker Kværner.

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Barn skal ikke leke med maten. Og helst ikke hoppe i vanndammer. I bakvendtland er motorbåter i drikkevannet helt ok.

Det er ikke mange som ønsker å være noen gledesdreper. Spesielt ikke nå, etter en lang og kald vinter: Løvet har endelig sprunget ut, grønt og vakkert, tunge vinterstøvler er byttet ut med luftige sommersko. Fuglene synger i skogen (det som er igjen av den), og det er først når mai er blitt til juni, at det virkelig er mulig å forstå at Norge er et behagelig land å bo i. Så dukker slangen opp i paradis.

Skjønt, det er ikke en slange som dukker opp. Det er ikke brunsnegler heller, selv om Schengen-avtalen ikke på noen måte kunne stoppe krypene. Nå snakker jeg om disse hvite greiene. Ofte fire til sju meter lange. Et par meter i bredden. Laget av plast, eller mer presist: glassfiber. De ligger og dupper. Og bak ryker det. Gråblå røyk, svartgrå eksos, og det brummer i en maskin. Mens sola skinner fra en vårblå himmel.

Mange mener nok at sånne som meg, som klager på ting som er blitt en tradisjon og del av dagliglivet, helst børt dra tilbake dit de kommer fra: Til 30-tallet, eller deromkring. Da Norge var et land i svart-hvitt, og fritidsbåter med motor var noe eksotisk som var forbeholdt de få. Når vi skriver 2021, er det over 1 000 000 fritidsbåter i Norge, og de aller fleste har minst én motor som går på bensin eller diesel. Det har jo noen konsekvenser. Hvor skal alle disse fritidsbåtbrukerne kose seg?

Farrisvannet er drikkevannskilde for mer enn 200 000 mennesker. Og her finnes det faktisk fritidsbåter med både motor og toalett (og hvor tømmes nå disse?). Selv om det kanskje er snakk om noen titalls, toppen noen få hundretalls båter, og vannkvaliteten følges opp nøye av dyktige fagfolk, gir det likevel en viss bismak. Det rett og slett vanskelig å forstå hvorfor det er nødvendig å tillate motorisert ferdsel i drivstoffet til verdens fineste maskineri, menneskekroppen.

I Oslo dekker Maridalsvannet rundt 90 prosent av vannbehovet til hovedstadens innbyggere. Hva er tillatt der? Om vinteren kan du glemme å lage et pilkehull, hvis du hadde drømt om å få en liten abbor på kroken. Bade? Nei. Slå leir? Nei. Ferdes med båt (med eller uten motor, seil eller årer)? Nei. Du kan ikke engang slå deg ned nærmere enn 50 meter fra denne innsjøen, eller en bekk som leder ned til Maridalsvannet. Men de er jo sære da, disse Oslo-folkene.

Da kan vi jo heller se til våre naboer i vest, de er jo ofte både trivelige og ikke så nøye på det. Så på turen rundt Bergens sju fjell, der kan du vel kjøle deg ned med et forfriskende bad? Nei. Men du kan da vel ri på hest forbi vannene? Nei. Nyte en kanotur? Nei. Fiske? Nei. Kos deg i regnet.

Til og med jeg forstår at det neppe er noe problem at folk bader i Farris, drikkevannet hentes på flere titalls meters dyp. Og litt hobbyfisking er det vanskelig å se at kan forurense på noen som helst måte. Likevel er det litt merkelig at det ikke er særlige begrensninger på bruk av båt i Farrisvannet: Det finnes en forskrift om motorisert ferdsel i vassdrag i Larvik kommune, og her står det for eksempel at det er mulig å drive motorbåttransport i Farris, så lenge dette er godkjent av kommunestyret. Høyeste hastighet inntil 100 meter fra land er fem knop, ellers er det fri fart. Greit for fuglene, slik at de kan klare å komme seg unna kanskje, men motorene slipper uansett ut eksos og partikler, og risikoen for drivstofflekkasje er ikke null. I 2021 er det mulig å finne gode elektriske båtmotorer. Årer og seil fungerer fortsatt. Og Larvik Roklubb er åpen for nye medlemmer.

Imidlertid finnes et par strenge punkter i forskriften: Det er ikke tillatt å bruke snøscooter. Det er ikke tillatt å lande eller ta av med motordrevet fly. Og sist, men ikke minst: Det er ikke tillatt å bruke vannscooter i Farris.

For de er her nå. De små aggressive farkostene som fyker forbi, motoren hviner, en vannsøyle står tre meter til værs, hoppende over bølgetoppene i hundre kilometer i timen. I Indre havn, forbi Citadelløya, gjennom Viksfjord. Pass opp, andunger, svaner, måker, kajakkpadlere, unger i seiljoller og andre som normalt plasker bekymringsfritt omkring i skjærgården. Det er en ny fare i omløp. Det var kanskje ikke helt dette Bård Hoksrud hadde sett for seg da han i 2016 kjempet og vant – vannscootere ble lovlige i Norge.

Politikere er undervurderte, særlig lokalpolitikere. Mange saker tar mye tid, og de store spørsmålene kan drukne i detaljene. Hvordan vår største innsjø og skjærgården skal brukes, har mye å si for trivsel og sunnhet, ikke bare for folk, men også for naturen og dyrelivet. Kanskje skjer ingen stor skade, men muligheten er til stede. Det er på tide at begrensninger for motorbåter i drikkevannet og vannscootere i fjæra settes på dagsorden. Dette er vedtak som kommunens politikere har all makt til å fatte, og som er kostnadsfrie. Noen ganger er det beste i livet helt gratis (og utslippsfritt).

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.