Folk flest ønsker seg enda mer av den politikken som har skapt dagens problemer med høye på priser på strøm og matvarer, skal vi tro den senere tids meningsmålinger om oppslutning om de politiske partiene.

Så den britiske økonomen John M. Keynes (1883–1946) hadde trolig rett da ha hevdet at: Det praktiske livs menn, som tror seg å være fri fra all intellektuell innflytelse, er i regelen slaver under en eller annen avdød samfunnsøkonom.

Følgelig må mange i dag være slaver under de nyliberale økonomene Friedrich Hayek (1899-1992), Milton Friedman (1912–2006) og Jude Wanniski (1936-2005). Nyliberalismen ga seg ut for å være både objektiv og upolitisk. Men den bygger på noen svært tvilsomme økonomiske betraktninger som har skapt mange av de problemer våre demokratier nå sliter med. De fremste talspersoner for denne markedsfundamentalistiske politikken var USAs president (1981–89) Ronald Reagan og Storbritannias statsminister (1979–90) Margaret Thatcher.

Ifølge historikeren Quinn Slobodian var den nyliberale dreiningen et forsøk på å innkapsle eller beskytte markedene mot demokratisk kontroll og å etablere en internasjonal orden som sikret at kapitalen kunne flyte fritt over landegrensene. Med energiloven av 1990 og strømkablene til Tyskland og Storbritannia, som ble satt i drift i 2021, flyter også strømmen fritt over grensene og la grunnlaget for høye strømpriser. Norge hadde full forsyningssikkerhet allerede i 1993, da utvekslingskapasiteten med utlandet utgjorde nærmere 1/3 av den norske vannkraftproduksjonen.

Energi er ingen «vare» som folk fritt kan velge om de vil ha, men en livsnødvendighet og en forutsetning for all økonomisk aktivitet. Menneskers og dyrs muskelkraft var lenge de dominerende kraftkildene, til og med under 2. verdenskrig, og i landbruket helt fram til 1950-åra. Vindkraft er brukt i mange hundre år for transport (seilbåter) og mølledrift. Så brukte man trekull for å lage jern. For noen hundre år siden tok man i bruk fossekraft for å drive sager og møller på plassen. Etter hvert kom kull i bruk for å varme vann til damp for drift av dampmaskiner, som kunne løsrives fra stedet hvor selve energikilden var. Ved mekaniske overføringer kunne de drive pumper, maskiner, skip og tog. Nå er det olje, gass og elektrisk strøm som dominerer, og det kan drives virksomheter og transport nærmest helt uavhengig av hvor energikildene befinner seg. Lett tilgang på rimelig energi har vært drivkraften bak den økonomiske veksten i alle avanserte industrisamfunn. Slik energi ga også muligheter for rimelig transport og førte til økt mobilitet og store utvidelser av markedene, fra de helt lokale til det globale, med de konsekvenser det har fått for økonomi, folk og samfunn.

For Norge var billig vannkraft landets viktigste konkurransefortrinn fram til markeds-fundamentalistene overtok styringen av landet for noen tiår siden. I åra 1945–90 gjaldt det å bygd ut vannkraften for å gi folk og næringsliv billigst mulig strøm, og strømprisene ble basert på hva det kostet å produsere og levere den. Men dette ble forlatt da omsetningen ble liberalisert og Norge innførte markedsbasert omsetning for kraft fra 1991, hvor strømprisene nå blir fastsatt av spekulanter på kraftbørsene. Den som til enhver tid betaler mest for sin lille andel av strømmen, fastsetter også prisen for all strøm som omsettes der.

Høye priser på strøm rammer ikke bare husholdningene direkte, men strømprisen er også en vesentlig pådriver for dyrere varer og tjenester. Både private bedrifter og offentlige virksomheter får økte strømutgifter. Mange arbeidsplasser er blitt usikre. Larvik kommune har beregnet at alene utgifter til strøm og renter vil øke med over 130 millioner i 2023. Kommunens inntektene vil ikke kunne dekke utgiftene for å sikre befolkningens behov framover uten at det innføres eiendomsskatt fra 2023. Vi har fått dyrtid, rentene øker og det er foreløpig konkurranse om arbeidskraften.

Tidligere utgjorde eiendomsskatt 3 prosent av gjennomsnittlige bokostnader i Norge, for Larvik blir det trolig ca. én prosent det første året. Langt viktigere er rentekostnader 42 %, vedlikehold av egen bolig 22 %, energikostnader 13 %, kommunale avgifter/gebyrer 13 %, og forsikring av hus og innbo 7 %. Bokostnadene utgjør imidlertid bare en del av en husholdnings totale utgifter, før ca. 22 %. I tillegg kommer utgifter til bilkjøp, drivstoff og transport 15 %, mat- og drikkevarer 11 %, kultur og fritid 11 %, møbler 6 %, klær og sko 5 %, alkoholdrikker og tobakk 4 %, samt diverse annet 26 %. For 2021 var skattesatsen for alminnelig inntekt uendret på 22 %, med en maksimal marginal skattesats for lønnsinntekt på 46 % for det man tjener over én million.

En stadig økende andel av folks budsjett gikk før til reising, kultur og fritid, men med de høye prisene på strøm, og dermed også på mange varer og tjenester, fordeler kostnadene seg nok ganske annerledes nå. Særlig vil økte renteutgifter på gjeld bli krevende for mange, men dessverre mangler også stadig flere mennesker inntekter til å kunne skaffe seg det aller mest nødvendige.