Det er onsdag formiddag, og 15 kvinner fra forskjellige deler av verden sitter bøyd over symaskinene. Innimellom latterkuler og prat utveksles kunnskaper i søm. Ellen Midtvik forklarer en av kvinnene hvordan hun kan klippe og legge opp gardiner.

– Bare et øyeblikk, sier hun entusiastisk, og gir de siste formaningene før vi tar trappa opp til andre etasje i Helsehuset, sanitetsforeningens eget hus i bunnen av Furubakken.

Sanitetsforeningen, bare ordet høres litt gammeldags ut. Men det siste prosjektet? Jo, det er doavisa. Larvik sanitetsforening har vært og hengt opp svære plakater på toalettene på Thor Heyerdahl videregående, der elevene kan sitte i fred og lese om kropp, sex, psykisk helse, alkohol og mobbing.

– Men det internasjonale miljøet rundt symaskinene, hvordan kom det til?

– Vi startet med integreringsprosjektet allerede i 2013, sier Ellen og lener seg over bordet.

– Jeg fikk en telefon fra Bjørg Graven som jobbet i NAV, om vi hadde lokaler til en møteplass for kvinner fra Somalia.

Og som Ellen sjøl sier: – Jeg svarer alltid ja.

I gang med bøttehatter

– Tanken min er at det er lettere å lære norsk når du holder på med noe du har interesse for, sier hun enkelt.

I ni år har det duret og gått i symaskiner og prat hver onsdag i Helsehuset til sanitetskvinnene i Larvik.

– Vi kaller det Søm og Strikk, Mat og Prat. Her kan kvinnene komme og møte andre, lære å sy, reparere, strikke og så har vi forskjellige prosjekter. Vi har sydd en masse lekre vesker og sminkepunger i morsomme stoffer, og nå skal vi i gang med bøttehatter som vi skal selge og bruke inntekten til sanitetsarbeid.

Ellens personlige pasjon og sanitetsforeningens, glir sømløst i hverandre. Hun er Frogner-jenta fra Oslo som begynte på husflidsskolen Gloppe i Larvik, møtte larviksmannen Lasse Midtvik, på den populære nattklubben på den tiden, Calle, og giftet seg da hun var 21 år.

– Rimelig tidlig?

– Ja, men som moren min pleide å si, «jeg kjente det på vannet» da jeg møtte Lasse, at han var riktig for meg, smiler den handlekraftige damen. Som fikk tre barn og meldte seg inn i sanitetsforeningens Yngres-avdeling da hun var 25 år, og har vært aktivt medlem siden.


LES OGSÅ:Dobbeltspor langt ned på prioriteringslisten

- Ble tatt helt på senga

På onsdag 18. mai hadde Ellen Midtvik vrengt av seg den møkkete arbeidsbuksa før hun stakk ned på Helsehuset.

– Jeg tenkte at i dag skal jeg ikke si noe som helst, jeg skal bare sitte og strikke, forklarer hun.

Men i andre etasje er det dekket opp med duker på bordene.

– Er det noen overraskelser på gang? spør jeg, og så kommer fylkeslederen og organisasjonslederen i NKS (Norske Kvinners Sanitetsforening) og Lasse. Da begynner jeg å lure.

Hun stopper opp og slår ut med armene så armbåndet klirrer.

– Jeg ble helt tatt helt på senga.

For Larvik sanitetsforenings turboleder i de siste 14 årene, Ellen Midtvik, ble overrakt NKS høyesteutmerkelse, æresmerket i gull. Det er bare rundt 30 kvinner i Norges land gjennom historien som har mottatt den utmerkelsen, av 42.000 medlemmer.

I talen til Ellen under overrekkelsen sa organisasjonslederen i NKS at kriteriene er at vedkommende skal ha utmerket seg ut over det som kan forventes, det bør være nybrottsarbeid, og det bør bety noe både for lokalforeningen og hele organisasjonen.

– Du er godt innafor, sa hun til Ellen, og ramset opp alle aktivitetene Ellen har vært med på å starte, der fellesnevnere er integrering og sårbare familier.

– Jeg er spesielt glad for at det var et enstemmig utvalg som sto bak, stråler Ellen Midtvik, og viser fram innrammet diplom og NKS-nålen med navnet hennes inngravert.

Hengte opp doavisa

Ellen er så engasjert at ordene nesten stokker seg i iveren etter å formidle. Hun forteller hvordan hun alltid følger med på mulige prosjekter for sanitetsforeningen.

– Jeg så i avisa at Thor Heyerdahl videregående skulle legge ned den kreative linja for noen år siden, og ringte med en gang til skolen for å høre hva de skulle gjøre med symaskinene. De hadde fire eldre modeller som ikke skulle leveres til andre skoler, og da fikk vi dem. Så har jeg søkt penger til sju symaskiner til, smiler hun fornøyd.

– Og det er så mange velvillige mennesker. Vi får stoffer og garn, og midler til å kjøpe for.

I NKS sentralt spurte de om noen trengte en sykkelinstruktør.

Ellen var på.

– Ja, svarte jeg. Og så kom jeg på at vi ikke har noen sykler. Da søkte jeg om midler til sykler for innvandrerkvinner, og nå har vi ti sykler i garasjen. Nå har det vært litt stille på grunn av pandemien, men i juni skal vi ha to dager med sykkelopplæring.


– Jeg sier sjelden nei

Da hun var medlem i fylkesstyret i NKS, der hun satt i åtte år, fikk hun høre at det skulle være en beredskapskontakt.

– Så jeg foreslo meg selv, sier hun fornøyd, og fortsetter:

– Da hadde jeg litt tyngde bak, og så gikk jeg til beredskapsleder i kommunen og sa at en gruppe sanitetskvinner ville ha en samarbeidsavtale hvor vi kunne bistå ved flom, pandemi og katastrofer i kommunen.

– Under pandemien var vi vakter i Sliperiet under vaksineringen, og vi kjøpte 5.000 munnbind i spleiselag med kommunen, som vi ga til Frelsesarmeen og sårbare grupper.

Hun stopper opp, og sier:

– Jeg sier sjelden nei. Jeg sier bare ja. Og så tenker jeg at det ordner seg sikkert.

Så ler hun godt, og fortsetter:

– Jeg fikk høre at Drammen hadde noe de kalte helseambassadører. Det må vi ha, tenkte jeg, og ringte sekretariatet i NKS. Der fikk jeg høre at det måtte forankres i kommunen, så da ringte jeg migrasjonsrådgiver Helene Gutterød som fikk en helseansvarlig til å undervise oss.

Nå har Larvik sanitetsforening rundt 10 helseambassadører fra forskjellige land som kan hjelpe til med å spre viktig informasjon til sine landskvinner.

LES OGSÅ:Nå er bakeriet til salgs: – Mange og store muligheter for videre utvikling

Spurte hvor hun sov

Denne uka har Ellen og Lasse akkurat kommet tilbake fra Island, der eldste sønnen bor sammen med sin islandske kone og to barn.

– De bor i Reykjavik helt nede ved sjøen, og vi har badet i varme kilder og sett Vatnajökull, forteller hun, sistnevnte er Europas største isbre.

Det er nesten så en blir overrasket over at hun har et liv utenfor sanitetsforeningen.

– Du er mye her?

– Veldig mye, nikker hun.

– Det var datteren til Ubah fra Somalia som spurte meg hvor i dette huset jeg sov, smiler hun.

– Jeg elsker å ha noe å gjøre, forklarer Ellen Midtvik. Hun har sydd siden hun gikk på barneskolen, og strikket siden hun gikk på Gloppe.

Om hun er her eller hjemme, syr eller strikker hun.

– I år har jeg sydd 60–70 vesker og en haug med sminkepunger. Nå er det bøttehatter. Og jeg er like barnslig hver gang jeg har laget noe nytt. Når jeg er hjemme, må jeg vise det til Lasse med en gang.

– Og han er begeistra?

– Han smiler bare, humrer hun.

Smilet og energien

At lederen for Larvik sanitetsforening var ufør i flere år før hun ble pensjonist på grunn av en kronglete rygg, er det ikke mange som merker. Det er først og fremst smilet og energien som feier de fleste av banen.

– Jeg har fått en enorm kontaktflate i løpet av disse årene, både her i Larvik og sentralt. Og for å være ærlig, har Lasse vært min beste støttespiller i alle år. Han fikser alt, sier hun fornøyd.

På Helsehuset arrangerer sanitetskvinnene Sy og Strikk, Mat og Prat hver onsdag, Kvinnekafé den siste tirsdagen i måneden, der de byr på foredrag om for eksempel omskjæring, foreldrerollen og rettigheter. Annenhver fredag kommer kvinner fra NAVs introkurs for flyktninger på Norskskolen til Helsehuset for å sy og prate. Hver tirsdag er det seniortrim og mat. Og Ellen søkte midler fra Orkla, der de fikk 20 spesiallagede i-pads som er enkle å bruke, såkalte KOMP, så eldre kan lettere holde kontakt med familien.

– Og nå må vi komme i gang med Kløverturene våre igjen, kommer hun på, idet to kvinner kommer pratende opp trappa.

– Oj, nå er det tid for Mat og Prat, sier Ellen, og hennes gode kollega Grethe Auby er allerede på kjøkkenet for å sette fram mat.

Det er tid for fotografering i den ærverdige sofaen med NKS høye beskyttere, Norges dronninger, på veggen bak.

– Jeg har aldri vært redd for å prøve noe, sier Ellen med armene på bordet.

– Bortsett fra fallskjermhopping da.