Gå til sidens hovedinnhold

En diskusjon på overtid

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hele den vestlige verden står overfor den samme demografi-utfordringen. I Larvik de siste to årene har antall eldre definert som over 65 år økt med 638 personer. Antallet beboere under 65 har gått ned med 297. Vi trenger en åpen diskusjon om hvordan vi kan se på denne gruppen som ressurs for samfunnet

«Vi trenger diskusjon, samtaler, åpenhet om aldringens positive og negative sider for å motvirke fordommer, automatiserte, umiddelbare følelsesmessige reaksjoner overfor aldring og eldre.» Dette var psykolog Per E Solems siste PowerPoint setning i avslutningsforedraget i Senter for Seniorpolitikk sin forskningskonferanse 29. oktober 2021.

Hele den vestlige verden står overfor den samme demografi-utfordringen. Det er store barnekull etter andre verdenskrig. I Norge er det slik at vi har lyktes så godt at gjennomsnittsalderen øker med 15 min for hver time. Den rådende retorikken de siste årene har gjort suksessen til et problem: Det har nemlig blitt formulert som et problem at vi har lyktes med å opprettholde en livsform og helse som gjør at vi kan leve lenger.

I Larvik har antall eldre mennesker over 65 år økt med 638 personer, mens antallet beboere under 65 har gått ned med 297. Denne trenden kommer mest sannsynlig til å fortsette. Dermed blir en debatt om situasjonen for Larvik som fra før av allerede har en større andel eldre enn det som er normalt i Norge spesielt viktig.

På nasjonalt nivå betraktes eldrebølgen som en trussel mot økonomien. Men, er det likedan på et kommunalt nivå? I den offentlige samtalen om økende antall eldre her i Larvik nevnes behov for flere sykehjemsplasser i samme setning som advarsel om nedleggelse av skoler. I stedet for å glede seg over suksessen for velferdsstaten at de eldre blir betraktet som et problem når de lykkes med å leve et langt liv.

Jeg har siden slutten av 80-tallet arbeidet med endringsprosesser i organisasjoner og samfunn. Og et av de vanligste grepene er å betrakte problemer som utfordringer med mulige nye løsninger. La oss derfor stille to spørsmål:

Hvordan kan vi i Larvik gripe begeistret om denne utviklingen med økende antall eldre? Hvordan kan de eldre være en økonomisk ressurs i lokalsamfunnet? Jeg mener det er noen områder som det kan være verdt å fokusere på.

For det første handler det om å få eldre til ikke å pensjonere seg tidlig. Hva skal til for å skape et attraktivt arbeidsmiljø for eldre? Individuell tilpasning og fleksibilitet fra arbeidsgiversiden er noe som øker eldres utholdenhet. Opplæring på arbeidsplassen vil øke mestringsopplevelsen. 8 av 10 ledere mener at ansatte 60+ har minst like gode arbeidsprestasjoner som de under 60. Sykefraværet er lavere for eldre. Men, skepsisen er allikevel dominant når det gjelder å ansette eldre arbeidstakere. Dette får konsekvenser for den som opplever brudd i arbeidsforholdet som følge av omstillinger og nedleggelser.

For det andre er det viktig å se på eldre som verdiskapende gjennom sitt forbruk. Veksten i konsumenter i Norge kommer i hovedsak til å bestå av eldre. En pensjonist på 62 år har i snitt ca. 9–10 millioner kroner i netto pensjon foran seg. De fleste av dem eier sin egen bolig. Gjennomsnittlig bankinnskudd for 80-åringer er nå kr 900 000,-. I det store og hele er de fleste eldre i dag velhavende og kapitalsterke. De betaler skatt til kommune og stat av pensjon og eiendom. Og, mange har begynt å ta opp mer gjeld, garantert av privateid bolig, da de har tatt inn over seg at de ikke kan ta med seg kapital når de forlater denne verden. Dette bidrar til omsetning og verdiskaping i lokalsamfunnet.

Vi ser som en konsekvens et økende antall eldre på restaurant, deltakende i kulturarrangementer, eldre som pusser opp hus, kjøper seg bil etc. Dette er noe av det vi burde glede oss over at våre egne eldre er deltakende som forbrukere i et lokalsamfunn.

Det er også sannsynlig at en 65-åring som flytter tilbake til Larvik tar med seg ca. 15 pluss/minus millioner kroner i form av oppsparte midler og fremtidig pensjon. Er ikke dette noe vi skal glede oss over? Er ikke dette noe som bidrar til økonomisk vekst i lokalsamfunnet?

Det tredje punktet må handle om å redusere helsekostnadene i den siste fasen der man er avhengig av bistand for eksempel i form av pleie på sykehjem. En verdig avslutning av livet betyr både å kunne leve så lenge som mulig i en ønsket og tilpasset bosituasjon, og ikke ha en for lang og uønsket smertefull sykdomsperiode før døden inntrer. Ny velferdsteknologi, høyere alder før man blir hjelpetrengende, økt kompetanse for tilrettelegging av en hjemmeværende situasjon uten å være en belastning for pårørende er noen av de faktorene som kan bidra til kortere tid på sykehjem i den siste fase. Jeg vil tro at dette er et av de områdene der både forskning og praksis vil gjøre store fremskritt slik at denne fasen vil se ganske annerledes ut når de store etterkrigskullene nærmer seg 100 år.

Kanskje kan vi i Larvik lykkes med å øke eldres verdiskapning og redusere kostnadene. Kan vi som Per E. Solem antydet finne nye løsninger hvis vi tar en «diskusjon, der vi samtaler, viser åpenhet om aldringens positive og negative sider for å motvirke fordommer, automatiserte, umiddelbare følelsesmessige reaksjoner overfor aldring og eldre?»

Hvis så, kan det tenkes at vi bør spille på lag og ikke imot det som er dagens demografi utvikling med en sterk økning av antall eldre? Kan Larvik bli den kystbyen som har Florida karakter med hensyn til natur og klima – men samtidig en Silicon Valley holdning med tanke på innovativ involvering av eldre?

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.