Vi vet mye om hva som skal til for å gi barn og unge en god oppvekst. Trygge voksne, gode hjemmeforhold, følelse av tillit og tilhørighet i barnehage, skole og fritidsaktiviteter er sentrale elementer. Som foreldre har vi et stort ansvar for å bidra til at barna våre har det bra, og vi gjør vårt beste for å tilby de dette. Vi lykkes nok i varierende grad, og vår foreldreinnsats skjer i et samspill med det samfunnet vi lever i.

Nå har vi hatt en pandemi i snart to år. Det er kjipe tider. Med økende smittetall har myndighetene nylig innført strengere tiltak, og munnbind og kohorter tas i bruk igjen. Pandemien gjør situasjonen vanskeligere for mange, og kanskje rammes de unge særlig hardt. Noen snakker om «tapte» ungdomsår.

En del barn og unge har utfordringer og vansker helt uavhengig av pandemien. Forskning viser at negative barndomsopplevelser er den sterkeste prediktoren for uhelse som voksen, både for somatisk og psykisk sykdom. Det er derfor viktig at barn og unge som sliter blir sett og møtt med relevant støtte og bistand. Det kan være vanskelig å oppdage at barn og unge ikke har det bra. Mange forsøker å skjule sitt strev. Symptomer som skolefravær, atferdsendringer og somatiske plager bør gi grunn til særlig oppfølging. Noen vil ha behov for ekstra støtte og andre vil ha behov for helsehjelp.

Vi vet nå at pandemien har hatt store konsekvenser for de unge, med hjemmeskole, begrensninger eller opphør av fritidsaktiviteter og muligheten for sosialt fellesskap er redusert. Dette har for en del medført ensomhet, utenforskap og læringstap. Og mest av alt har det representert en uforutsigbar situasjon, manglende trygghet i forhold til morgendagen og hvordan de ser på fremtiden.

Barneombudet har formidlet at pandemien har påvirket mange unges psykiske helse negativt, og har fremholdt:

• Viktigheten av skolehelsetjenesten og dens tilgjengelighet

• Skolehelsetjenesten bør være tilgjengelig på digitale plattformer der ungdommen er

• Prioriter lavterskeltilbud som arbeider for å bedre ungdommens psykiske helse

Da den regjeringsoppnevnte ekspertgruppen ledet av psykolog Peder Kjøs i vår la fram sin rapport om konsekvensene som pandemien har hatt for folks psykiske helse, livskvalitet og rusmiddelbruk, ble blant annet disse to forslagene trukket Frem:

• Styrke fritidstilbud for barn og unge

• Øke tilgjengeligheten av rask psykisk helsehjelp

Helsesykepleierne er svært viktige for de unge, enten de er lokalisert på skolen eller på helsestasjon for ungdom. Det avgjørende er at de er tilgjengelige og har tid og ressurser til å møte ungdommen. De gir støttesamtaler, henviser videre, samarbeider med andre og bidrar til at psykiske vansker i minst mulig grad utvikler seg til psykisk sykdom. Mange ungdommer foretrekker å benytte helsesykepleieren fremfor bruk av fastlegen sin. En del trekker fram at helsesykepleieren er gratis mens man må betale egenandel dersom man går til sin fastlege og er i alderen 16–18 år.

Helsesykepleierne er også svært viktige i det helsefremmende og forebyggende arbeidet, og har en unik posisjon i forhold til ungdommen. Denne tjenesten bør styrkes, og dette bør kanskje gjøres ved bruk av øremerkede midler.

Videre er det viktig at de unge har sine egne arenaer. Det er behov for treffsteder, godt egnede steder, enten de benevnes som ungdomsklubb eller annet. Nylig sa en klok, eldre samfunnsengasjert dame som jeg kjenner til meg, «Dersom det hadde vært like mange tilbud til barn og unge som det er for oss eldre, ville de unges situasjon ha vært en helt annen.»

Forskning (Ungdata) har vist at det er en sammenheng mellom bruken av sosial medier og opplevelsen av stress og press, og ikke alle mestrer bruken av disse mediene like godt. Det er på de sosiale mediene at ungdommen befinner seg, men de trenger også andre arenaer der de kan treffes fysisk og være sammen.

Det er likevel viktig å trekke fram at de fleste barn og unge har gode oppvekstvilkår i Norge, er tilfredse med livet sitt, har gode relasjoner og ser optimistisk på fremtiden. En god barndom og ungdomstid gjør de godt rustet for resten av livet. Men for de som opplever å ha en vanskelig barndom, vil situasjonen ofte være at deres dårlige barne- og ungdomserfaringer også følger de videre i livet, og varer livet ut.

De fleste psykiske sykdommer utvikler seg i perioden fram mot 25 år. Det kan koste både den enkelte og samfunnet dyrt dersom vi nå ikke tar de unges utfordringer på alvor. Forebyggende arbeid kan vanskelig måles i dag, men vil utgjøre en vesentlig forskjell i fremtiden. Vi må derfor tenke langsiktig.

Derfor fremmes et ønske om flere helsesykepleiere og flere gode arenaer for barn og unge. Det vil være et godt bidrag for at flest mulig får en god barndom. Det er mitt juleønske.