Gå til sidens hovedinnhold

En institusjon i Larvik er borte

MINNEORD

Jan Høeg 10. mars 1923 – 10. februar 2021.

Jan Høeg var sprek nesten til det siste, men fikk noen nye helsemessige utfordringer de siste måneder. Jan var en meget allsidig mann, med mange jern i ilden med ideer og meningers mot. Jans foreldre skilte lag da Jan ble født – utfordrende for en familie. Hans far var den krigsskoleutdannede premiærløytnant Abraham Johan Christensen fra Nevlunghavn med loser og skippere i familien. Han giftet seg med Ellen Høeg fra en megler- og befrakterfamilie i Larvik.

Jan hadde noe å slekte på. Faren våger å opponere mot at militære ble brukt mot sivile

under storstreiken i 1921. Han går da til frontalangrep mot generalene i hæren og sender brev til den politiske ledelse på Stortinget. Det blir rettssak som omtales i pressen. Slike høylytte protester må man regne med å få tyn for – den gang – som nå.

For 17-årige Jan starter krigen den 13. mars 1940. Hans far faller som en av to nordmenn på Finlandskrigens siste dag i kamp mot sovjetiske soldater. Krigen og forsvaret ble viktig for Jan. Han var med på mye – etter hvert. Da jeg skrev krigsbok om min far Rolf Olsen var Jan var en av de andre jeg skrev mest om. Fordi det var mye å skrive om han. Det burde vært skrevet en egen bok om Jan også – bare om krigen. Jan var en av Larviks største krigshelter. Folk vet ikke.

Jeg rakk i 2019 å lage et grundig intervju og nå kortfilmer med han om krigen (YouTube). Det er en klok mann som reflekterer over hendelser og situasjoner fra krigen. Bl.a.: Med stor fare for eget liv reddet han en av de 1200 studentene som var arrestert på Universitetet og som flyktet fra fangeleiren i Stavern. Det var dødsstraff for å hjelpe flyktninger. Studenten plasserte han på speiderhytta på Ono-øya. Og foret han med mat hver dag. På en av turene holdt han selv på å drukne da han gikk rundt med kano i kuling i Farris i desemberkulda. En annen historie om at da de klarte å koble seg på og avlytte Gestapos telefonlinjer. De installerte seg på en avsats bak filmlerretet på Munken. Der satt Jan og avlyttet Gestapo. Mens 400 soldater så på tyskernes propagandafilmer som viste «fremgang på alle fronter» på forsiden av lerretet, satt Jan og så filmen på baksiden. Og i et lite kikkhull så han ned på offiserene på 1. rad. Etter hvert ble dette til FAMA en avlyttingstjeneste som mange kjenner.

Jan opplevde jeg som en prinsippfast mann. Der andre er litt feige og holdt munn, sto han opp sa ifra om det han mente. Og han ga seg ikke hvis han trodde på noe. Han måtte vente å få en del motbør, men ofte hadde han rett. Som i cellene til Milorg der han ble plassert i Kvelde. Det var jo vanlige ungguttær uten militær erfaring, men noen måtte jo være befal. Ikke spesielt proft – som Jan selvfølgelig påpekte. En gang gikk det av en MP under våpenpuss og sprutet ut 7–8 kuler mellom beina på gutta inne i cella. Et under at ingen ble drept. De prøvde å sprenge Oljetanken på Vadskjæret, og Centralgarasjen i Larvik. Jan aksjonsmannen med dekknavnet «Brede» er selvfølgelig sentral, så etter at de først forsøkte seg med en morken pram som holdt på å synke, svømmer Jan ut i mørket, forbi vakter og til tanken med sprengstoff og lunter. Men utstyret er for dårlig i tillegg begynner det å regne. Det meste går galt. Men de kommer seg i hvert fall unna til tross for strengt vakthold.

Jan kom til Sverige der lederen på Militærkontroet i Stockholm var Larviksmannen Knut Lier. Han kjente Jans kvaliteter og var klar på at han ikke skulle hogge ved i de svenske skoger for å gjøre nytte for seg som mange andre av de 60.000 nordmenn som broderlandet tok imot. Men plukkes ut til et topp hemmelig kommandosoldatkurs på Ählby utenfor Stockholm – etter mønster av Lingeutdanningen i England. Proft opplegg. En autoritær instruktørene var Lingemannen og den senere kjente advokaten Erik-Gjems Onstad, kjent som «Nakkeknekker Knudsen». «Silent killing» var jo et av fagene på kurset (ca. 7,5 studiepoeng ??!). Og Jan har selvfølgelig kritiske innspill og opponerte mot instruktøren. Men han var såpass klok at han tålte det. Jan ble 3. best på kurset – en topp kommandosoldat.

I intervjuet fra 2019 fremstår det en klok, reflektert og kunnskapsrik mann som forklarer hendelser i storkrigen i Europa og relaterer det til det som skjedde i Norge. Det er en intelligent mann utstyrt med klisterhjerne uten sidestykke. Det er en raus mann som har forståelse for andres valg – de som valgte den annen side. Det er dype refleksjoner over oppdraget om å likvidere en kvinne som hadde påført Milorg stor skade. Han slapp heldigvis oppdraget. Ved krigsslutt fikk han bl.a. som bevæpnet kommandosoldat i oppdrag å eskortere politiet når de skulle arrestere en kjent NS-ordfører på Lillestrøm, osv.

Men som for min far, som var lam i 6 måneder etter krigen, tok krigen 5 år av de to ungguttenes liv. Krigen tok fra dem mye av ungdommen og endret deres liv for alltid. Uten særlig raushet etterpå fra fedrelandet Norge som de kjempet for. De ble aldri ferdige med krigen – den satt hardt i.

Min skiløper-far sendte meg som liten 5-åring på skikurs – til Jan. Vi lærte å ploge på ski ned den schvære bakken fra flaggstengene ved Lovisenlund ved Bøkeskauen – og helt ned til festplassen! Mange årskurs unger. Så pendlet han opp på høyfjellshotell som skitrener der – bl.a. med den danske dronningen som lærevillig elev. Og han drev svømmekurs på Strømmen, padling med ungdom i Farris og i Lågen, turer på fjellet mm.

Mange av oss ble også med i HV-ungdommen med leder Jan. Godt grep med barn og ungdom. Jan drev oss med idrett, ski og skyting. Og la grunnlaget for videre idrettskarrierer inkludert skiskyting for flere av oss.

Med starten fra Jan endte to av oss Larviksguttær på morgendagens menn-landslag i skiskyting, mens en tredje tok sølv i junior-NM.

Når Jan gikk hardt ut i noe saker, for eksempel innvandrersaken, så må det forstås også med Jans bakgrunn. Han erfarte at landet hans ble okkupert med alle de ulemper det førte med seg. Det ødela hans egen helse. Ordet «posttraumatisk stress» ble først oppfunnet av forskere senere når krigsseilere og andre motstandsmenn hadde lidd med mareritt fra krigen og alkoholproblemer i flere tiår. Ekteskapet holdt på å ryke og familien led. Jan var for stolt til å søke krigspensjonen, men takket være kona gikk det i orden for han og familien.

Isfjell-metaforen passer mht. Jans meninger: Det vi ser og han rekker å si og skrive, er det isfjellet med skarpe kanter vi ser over vannet. Under vannet er det et kjempeberg av begrunnelser – grunnlag for Jans utspill. Som sin far rettet han kritiske innlegg oppover: Til folk med makt i storting og kommunestyrer. Noen opplevde det dessverre som et personangrep. Men rett skal være rett: Innvandringsproblematikken som Jan tok opp veldig tidlig har faktisk blitt mer nyansert og problematisert etter hvert.

Denne kreative mannen hadde masse ideer; men ikke så flink til å bygge allianser og tenke politisk korrekthet. Forslaget om dammen på Tollerodden. Og en liten slalåmbakke ved Elveveien der han selv betalte strømmen en periode når politikerne ikke klarte det. Ordet samfunnsansvar ble også oppfunnet noe senere. Også ideen om resirkulering i næringslivet: Alt fra å heve et lokomotiv opp fra vannet, hogge det opp og selge jern – en utrolig historie. Til riving han Thirud-gården på torvet. Mye finn murstein ble utallige piper i Larvik.

Ideen hans om en svømmehall – en Farrishall – tok tid før andre tok æren. Og som storsvømmer og norgesmester i stup i 1952 var det trolig ekstra hyggelig at sønnen Jan Petter var en av Norges beste svømmejuniorer og vinner bl.a. i landskamp–i Farrishallen. Og litt typisk er det vel også at han arrangerer stupeoppvisning på fjellet «Ropern» ved Seilerhytta. Jan selv setter Europarekord i svømming i sin klasse for et par år siden, og hoppet tandemhopp fallskjerm.

Og avslutningsvis: Det var hyggelig av kommunen å be Jan ta det første stupet på det nye stupetårnet på brygga. Bedre stil enn i NM 1952, kommenterte han selv da han så bildet.

Med stor respekt for en unik bauta i Larvik som er gått bort vil jeg med disse ord få lyse fred over Jans minne.

Kommentarer til denne saken