Må innrømme at jeg er avhengig av et par kopper sterk kokekaffe for å komme i gang om morran. Etter en tallerken havregrøt og ei brødskive skjenker jeg koppen full. Bjarne – katta vår – ligger under kjøkkenbordet og følger med. Våren er ei hektisk periode for alle hannkatter. For noen dager siden kom Bjarne haltende hjem med skrubbsår på nesa og ei lang flenge i øra. Han har nemlig lagt sin elsk på ei bakgårdskatte på Torstrand. Det er det imidlertid flere andre hannkatter som også har. Det gikk ikke så bra. Jeg ymter frampå at det må da være mye bedre å holde seg til de fine kjettene på nabogården her. Du er jo pappa til flere kull med kattunger og bidrar til å øke kattebestanden her i landet, sier jeg. Men Bjarne later som om han ikke hører.

For en drøy måned siden la Statistisk sentralbyrå fram tall som viser rekordlav fruktbarhet blant norske kvinner. I 2020 ble det født til sammen 52 979 barn i Norge. Det er 1,48 barn per kvinne og er det laveste som SSB noen gang har registrert. Og bare for å ha sagt det; de aller fleste barna ble unnfanga i god tid før koronarestriksjonene ble innført. Fjorårets rekordlave fødselstall er en fortsettelse av en langvarig nedadgående trend. Det er over 20 tusen færre fødsler per år blant norskfødte kvinner sammenligna med 1970. I 2009 fikk hver kvinne i fruktbar alder i snitt 1,98 barn. Mange land opplever den samme tendensen. Klart lavest i Norden er fruktbarheten i Finland med 1,37 barn per kvinne.

Noe av årsakene til de lave fruktbarhetstallene er at førstegangsfødende venter lengre enn før med å sette barn til verden. Gjennomsnittsalderen før førstegangsfødende i 2020 var 29,9 år for mødre. Dessuten at antallet mødre som får tre, fire og fem barn synker. Også innvandrerkvinner får rekord få barn. I en undersøkelse fra Institutt for samfunnsforskning om hvorfor foreldre ikke har flere barn, svarer kvinnene at de er mest bekymra for den fysiske påkjenninga ved å få barn. Menn svarer at de er bekymra for økte utgifter og ønsker seg i større grad billigere barnehage og SFO. Mødrene svarer at de er mer opptatt av tiltak som gir økt tid med barna.

Så kan noen spørre seg; gjør dette noe da? Jo, for om vi lar dette fortsette vil befolkningen i Norge og Europa synke kraftig de kommende generasjonene. Også her i Larvik. Vi har jo en målsetting om vekst i folketallet. For å opprettholde folketallet på sikt må fruktbarhetstallet være over 2,1. Hver generasjon må oppfostre en ny generasjon med samfunnsnyttige innbyggere mange nok til å løse oppgavene, sikre oss velferd og forsvar av landet.

Hva som skal til for å snu utviklinga finnes det ikke noe fasitsvar på. Likevel kommer en ikke utenom tid og penger. Dagens velferdsordninger krever at foreldre har vært i arbeidslivet ei viss tid. Andre igjen er utforma sånn at de er mest lønnsomme for foreldre som har passert den biologiske klokka. De store forskjellene mellom foreldre i og utafor arbeidslivet er urettferdige. Derfor vil Senterpartiet øke engangsstønaden betydelig. De første seks ukene etter fødsel skal foreldrepermisjonen være øremerka mor. Barnetrygden bør økes. Det må bli enklere for studenter å kombinere familieliv og studier. Det koster å ha barn. Når foreldre venter barn nummer tre og fire trenger de som regel større bolig og bedre bil. Oppsøker du da banken og spør om boliglån vil banken sannsynligvis gi deg mindre i lån enn om du «bare» venter nummer to. Man skal ikke tape økonomisk på å få et barn til. Vi må erkjenne at mødre går på et betydelig økonomisk tap, karrieremessig og pensjonsmessig, sier Sjefsøkonom Jan Ludvik Andreassen i Eika Gruppen, og foreslår at par med flere barn skal få opptil en halv million mer i pensjon. Kort sagt; det å sette barn til verden må verdsettes høyere.

Etter et år med korona-restriksjoner har hverdagen for de fleste av oss endra seg. Sosial omgang med andre er redusert, muligheten til kulturelle opplevelser likedan. Men noe positivt har det i alle fall ført med seg. Frigjort tid har nemlig gitt mulighet til å eksperimentere litt på eget kjøkken. Utover å speile egg og koke havregrøt, da. Mens det norske måltidet godgjør seg i steikeovnen har jeg oppdaga hvilket fantastisk tilbud NRKP2 gir en lørdags ettermiddag. Sammen med katta vår setter jeg på «Jungeltelegrafen» med Arne Berg som programleder og musikk fra hele verden. Fortsetter med «BluesAsylet» med Larviksvennen Knut Reiersrud. Mens dufta fra ovnen begynner å bli uimotståelig fortsetter herrene Per Sundnes og Frode Larsen med «Klassisk førespel» og gir oss klassisk musikk jeg ikke viste at jeg likte. Når Lise Davidsen fra Stokke synger Wagner blir jeg stolt, og gjør meg overbevist om at musikk, dans og dramalinja på videregående skole må opprettholdes.

Bjarne våkner til liv og gir uttrykk for at nå får det holde med denne skrivinga. Jeg foreslår at vi finner markstanga og går i Lågen og fisker tryte. Pus er straks klar ved døra og sier: kom!