Gå til sidens hovedinnhold

En liten mann med et stort smil har gått bort

MINNEORD (Gunnar Brathagen 1940-2021)

4. februar kom den triste beskjeden om at Gunnar Brathagen hadde gått bort. Ikke mange personer i Larvik har gitt like mye for lokal friidrett som mannen med startpistolen.

«Inntaaa plassene! Feeerdig! ...»

Sekundene var uendelige. Pulsen slo. Jeg var bare 11 år. Han var skummel, en mann som passet på, og som ikke nølte med å skyte to ganger.

«Bane tre, tjuvstart», kunne han rope, og da var det bare å luske tilbake og prøve igjen.

For den gangen Gunnar Brathagen var friidrettsdommer, var det ingen som ble diskvalifisert for bare én tjuvstart. Den gangen var det mest fair sånn.

Gunnar var også fair, selv om han kunne virke litt skummel. Ikke minst det smellet. En gang husker jeg han måtte rope, fordi en av de andre i feltet var så nervøs for pistolen, at han ikke turte å være med.

Da improviserte Brathagen, og brukte stemmen. Det gikk like bra.

Med et stort hjerte for friidrett ankom han fra Torstrand til Lovisenlund stadion, der jeg drev på, med sin lille koffert og starterfrakk, for å gjøre en jobb som frivillig.

Alltid med et stort smil. Alltid med en alvorlig mine i alvorets sekunder.

Hvis det var debutanter med i stevner, var han instruktør før det hele startet. «Pass på at du har hendene bak streken. Og så må du ikke rykke», kunne han villig lære bort.

Og vi 11- og 12-åringene lyttet med ærefrykt.

En gang satt startblokkene mine fast da jeg skulle starte. For Gunnar var det en selvfølge å ta seg tid til å hjelpe, selv om han egentlig var der i en helt annen rolle. For ham var friidrettshjertet så stort at han hjalp alle.

Gunnars liv var preget av en muskelsykdom som gjorde at han hadde rykninger. Det hindret ham selv fra å ha en idrettskarriere, men det stoppet ham ikke fra alltid å stille opp for idretten. «Fram er det første hjemmet mitt», fortalte han i et intervju i ØP i 2000, og moren mente i oppveksten at han like godt kunne ta med seg senga bort på idrettsanlegget, for det var der han var, hele tiden.

Skjønt, noen ganger var det ikke alltid like lett å skjelve så mye som friidrettsstarter, når ungdommene tjuvstartet i tide og utide. En gang jeg skulle løpe, skalv han så mye på hendene at han ikke fikk skiftet patroner på startpistolen uten hjelp. Men så var det i gang igjen, for en starter er alltid på post.

Jeg har for øvrig et av mine morsomste øyeblikk fra friidrettsbanen, takket være Brathagen. På begynnelsen av 90-tallet gjorde jeg comeback i juniorklassen, og skulle løpe KM på hjemmebane etter flere år uten friidrett.

Gunnar var på plass, og jeg var nok mer nervøs enn noen gang.

«Inntaaa plassene! Ferd ...»

Jeg spratt ut av blokkene, jeg var et lokalt, udopet svar på Ben Johnson, for dem som husker kanadieren – lynrask i startøyeblikket.

Av en eller annen grunn fikk ikke Brathagen med seg at jeg tjuvstartet, bare de irriterte konkurrentene som flåste bak.

Det var flaks for favoritten at 100 meter var litt for langt for meg, men jeg holdt unna for resten av feltet, og tok sølv på 11,3. I tillegg kvalifiserte jeg meg til junior-NM – der jeg ironisk nok tjuvstartet to ganger og tok første tog hjem.

Det er flere år siden Gunnar avfyrte sitt siste skudd, men minnene mine om en legendarisk og viktig ildsjel er like sterke i dag, snart 30 år etter.

Hvil deg nå, det har du fortjent. Takk for en utrolig god start på idrettslivet.

Kommentarer til denne saken