Gå til sidens hovedinnhold

En økonomisk leiemorders tilståelser

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

John Perkins har skrevet om sitt liv som økonomisk leiemorder (hitman) og om hvordan USA styrer verden i «The New Confessions of an Economic Hitman. How America really took over the World» (2016, 360 sider). Boka bør være en vekker blant annet for politikere og andre som skal vurdere påstått lønnsomhet ved eventuell bygging av nye batteri-fabrikker og vindkraft-anlegg, og påståtte fordeler ved anskaffelse av datautstyr i undervisningen. Salgsreklame er ikke alltid like informativ.

Perkins forteller at økonomiske leiemordere, sammen med mektige bedriftsledere, Wall Streets røver-baroner, regjeringer og sjakaler, med sine nettverk rundt om i verden, har skapt en dødelig global økonomi. Denne økonomien baserer seg på krig eller frykt for krig, på stor gjeld, og på en ekstrem form for materialisme, som forbruker jordens ressurser og ødelegger klima, natur og miljø. Her inngår også drap, attentater og statskupp: som mot Farouk i Egypt i 1952, Mossadegh i Iran i 1953, Sukarno i Indonesia i 1967, Allende i Chile i 1973 og Noriega i Panama i 1989; og trussel om samme. I Latin-Amerika la Monroe-doktrinen grunnlaget for USAs politikk, en type doktrine Putin nok misunner dem. Perkins mener boka hans er en slags forsikring mot å bli drept.

Frykt og gjeld inngår i imperienes kraftigste virkemidler for å slavebinde folk. Her finnes ingen moralske sperrer (grådighet er bra), det er kun penger, økonomisk vekst, profitt og makt som betyr noe. Systemet skal ha vokst kraftig de senere ti-årene, være svært fleksibelt med stor besluttsomhet til å forsvare og fremme sine interesser.

De verktøyene som tidligere er brukt i Indonesia, Panama, Egypt, Iran, Saudi Arabia og andre utviklingsland, blir nå brukt i Europa og i USA, skriver Perkins. Forsterket ved den påståtte trusselen av global terrorisme etter 9/11 (World Trade Center i New York i 2001), har dette gitt ekstrem makt til de svært rike personer som kontrollerer de globale selskaper og maktapparater for øvrig. De eier blant annet USAs sentralbank (the Fed) og sentrale medier, og mange næringslivstopper har (hatt) sentrale posisjoner nær presidenten. Sentralbanken er selvstendig nok til å «trykke» de penger USA trenger for å dekke sine enorme underskudd.

En økonomisk leiemorders oppgave var å overbevise statsledere i utviklingsland rundt om i verden om at store internasjonale lån vil gi landet deres sterk økonomisk vekst (BNP) og velstand, selv om det motsatte var tilfellet. Jobben besto i å produsere studier som viste best mulig effekt, tyve til tjuefem år fram i tid, av å investere lånene i eksempelvis kraftverk, jernbaner eller i moderne telekommunikasjoner.

Lånene gjør noen innflytelsesrike familier i landet enda mer velstående, men gjeldsbyrden vil i årene etter svekke offentlig helsetilbud, undervisning og andre sosiale tjenester for de fattigste. Da landene ikke vil klare å betale tilbake gjelden, blir de avhengig av långiverne, som kan presse dem til å ha militærbaser, stemme «riktig» i FN, eller gi tilgang til olje og andre naturressurser. De lånte pengene som investeres i de store konstruksjons- og utbyggings-prosjektene, kanaliseres tilbake til de amerikanske selskapene som står for utbyggingen.

De seneste 30 år har de 60 fattigste landene betalt 550 milliarder dollar (Md) i renter og avdrag etter å ha lånt 540 Md, men sitter fortsatt igjen med 523 Md i gjeld på de samme lån. På grunn av uroligheter i Peru i 1983, kunne landet ikke nedbetale sine utenlandslån. De ble i 1996 etter lange forhandlinger omstrukturert og oppkjøpt av et hedgefond for 11 millioner dollar. Fondet stevnet landet og sentralbanken der for retten i New York med krav om å betale hele det opprinnelige lånebeløpet pluss renter, og vant. Retten tildelte fondet 58 millioner dollar og det fikk således 47 millioner dollar i profitt, altså fire ganger mer enn hva fondet hadde betalt.

Boka avsluttes med mange forslag til hva vi alle kan gjøre for å skape en bedre verden. Ovenstående er, slik jeg har forstått det, et eksempel på hva også en pensjonist kan bidra med.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.