En påminnelse om ydmykhet

Av
DEL

MeningerDet er krevende å være menneske. Noen ganger er det litt mer krevende enn vanlig, og av noen kreves det mer enn av andre. Når trusselbildet forandres fra å være bygd på tro og ofte konspiratoriske tanker til plutselig å gjelde en reell felles fiende, forandres vi fra individuelle enheter til en samlet gruppe. Om Europa er i ferd med å infiltreres av innvandrere og landeveisrøvere som vil stjele vår hardt opparbeidede rikdom har dette atskillig mindre relevans i dag. For ikke å bli misforstått; flyktningenes status har i dag et enda verre utgangspunkt enn før koronautbruddet siden den vestlige verden tydeligvis har mer enn nok med sine egne problemer for tiden.

Parallelt har diskusjonen om klimatiltak vært et bårende element i media der ingen så langt har klart å finne koden som frigir oss fra naturens dom over menneskehetens framferd. Vi har saget oss inn til en felles kvist i treverket og innser nå at den største gleden har ligget i forventningene om at modus operandi velferdsstat skal fortsette inn i evigheten. Guds veier er jammen uransakelige, ikke bare i Bibelen, men også i vår tid. Nå er det andre boller i gjære. «Black swan» er uttrykket som best beskriver uforutsette hendelser som setter sivilisasjonens bærende evne på store utfordringer. Da det bare er spåkoner og sjamaner som kan predikere slike innslag i historien er det lett å forstå at dette alltid kommer som troll i eske. Det er mange tanker å gjøre seg opp i denne underlige situasjonen. Noen tanker er preget av panikk, andre er kritiserende ovenfor myndighetenes håndtering, mens noen er reflekterende.

Mettet av vekst og velstand har vi vært beskyttet av en slags immunitet, et skjold og vern mot gjennomgripende og altomfattende scenearier. Disse har for det meste blir presentert fra områder i trygg avstand fra oss selv eller gjennom filmindustriens avhengighetsskapende univers. Sånn rent plutselig befinner vi oss mitt i et dystopisk drama som kunne vært presentert som en ny Netflixserie. Folk med vernedrakter på hamstring, noen slåss om den siste dorullen, mens andre er bekymret for når de skal få klippet håret sitt. Noen bruker situasjonen til virkelig å sette inn dødsstøtet for all framtidig bompengeavgift.

I løpet av en uke har behovspyramidens mekanisme falt i rekordfart fra selvrealisering til å skaffe nødtørftige husholdningsmidler til hjemmet. Har vi krefter til å gjennomgå dette? Med all vår vitenskap og medisinske forsking, profesjonelle beredskapsplaner, verdens beste skoler og all vår rikdom klarte vi altså ikke å verken forutse eller tidsnok bremse invasjonen av koronaviruset. Om det blir noen etterspill av dette gjetter jeg på at kritiske utsagn står i kø for å slippe til i eteren. Sterke meninger er ikke en knapphet under og etter slike begivenheter. Etterpåklokskap er den eneste sanne visdom, bare synd den ikke klarer å se inn i framtiden. Man skal tenke positivt er rådene fra selvhjelpsbøker og fra den toneangivende psykologien. La oss nå gjøre det. Under klimakampen som fortsatt pågår, tograders målet er gjeldende til tross for virus, har det foregått en idé og interessekamp uten at noen av de gode løsningene har blitt adoptert av styrende organer. Debatten har vært preget av en grenseløs kamp for å beholde forbruk og vekst oppe ved å finne på ny energi, vennlig avfall å hive på dynga og ellers alle tiltak som kan bidra til god samvittighet for å fortsette akkurat som før. Festen har liksom ikke vært ekte uten overdrivelser og fråtseri. Vi har rett og slett blitt flinke til å grave vår egen grav med tennene. Nedgang i vekst og forbruk som noen forskere nesten har fått munnkurv fra å uttale seg om, går på bekostning av levestandard og vil kunne velte hele den frie økonomiske handelsmekanismen. Forståelig nok. Ingen politikere har guts nok til å fremme forslag til upopulære tiltak, i så fall betyr det politisk død og en frafallende velgermasse.

Virus derimot bryr seg ikke om popularitet da den fra naturens side er skapt til å lage gny og forstyrrelser hos verten. I all dens iboende kamp for tilværelsen har den tvunget det urbane og siviliserte mennesket inn i sine huler igjen. Mangfoldet og tilgjengeligheten til fasilitetene har krympet til kun å fungere innenfor hjemmets vegger. Det er ikke engang lov å dra på hytta. Heldigvis finnes internett vil man si, så lenge datamaskinen ikke er infisert med virus. Børsnedgang, tomme benkerader i katedralen og en turistindustri på felgen. Flytrafikken har stagnert og ferjetrafikken er begrenset til essensielt gods. Cruisepassasjerene må smøre på brødskiva si selv. Alt som kjennetegner et levende moderne samfunn er satt på vent. Tør vi kjenne på dette? Er det upassende å si at vi at vi trengte en pause?

Nå slipper vi i hvert fall å verken be om det eller tvinge det fram politisk. Kanskje klimamålene allikevel er innenfor rekkevidde? En stille stund med lavutslipp av klimagasser og full stopp i vekst slipper andre aktiviteter til. Tid er en hard valuta og nå har vi vekslet den inn med vår frihet. Se, bokhylla er full av uleste bøker, prøv å lær et annet språk eller spille et instrument, fermenter eller sylt grønnsaker og frukt eller tilbered middag fra en av de mange kokebøkene som aldri har blitt brukt til annet enn bildeframvisning, dyrk kjøkkenhage. Spis felles middag med familien, ikke bare til fredagstacoen, men til hverdags. Kanskje er tiden inne for å føle litt ydmykhet overfor den levestandard som er blitt oss forunt og ikke tar alt for gitt neste gang det seiler en svart svane inn i farvannet.

Resett-knappen bør trykkes inn for nå har vi muligheten til å justere både tid og krefter til hvilke verdier vi vil ta med oss videre. Vedder på at konkurranseutsetting av offentlig sektor ikke blir flagget så veldig høyt i den nærmeste tiden. Selv om vi skaper framtiden kan vi ikke se inn i den. For framtiden kommer som alltid før, om enn i en litt annen versjon en slik vi trodde det skulle bli. Som det heter i boligannonsen, «her er stort potensial». Vi har alltid hatt stort potensial, det ser ut som vi skal ha det en god stund til.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags