Erna vant ikke en tredje gang, men etterlater seg et solid statsministeravtrykk. En besøkende på en lørdagsstand sa til meg: «Jeg stemmer Senterpartiet, men Erna har gjort en god jobb.»

Nå skal diplomatferdighetene til Jonas møte en virkelighet med konkrete problemstillinger og tilslørte krav. Statsministeren er ikke å misunne, han vil møte både politiske, økonomiske og etiske utfordringer. Ikke minst fra medspillere som synes de får for lite ut av statskassa. Hvis sære krav om reversering skal gjennomføres, kan det bli lite igjen til fremtidsrettede tiltak. Hvis noen skal få ekstra dose, kan det bli lite for fellesskapet, og uten vekst kan det bli lite å fordele.

Selv flertallsregjeringer kan ikke løse utfordringene med bygdenes svekkelse, flere eldre, færre barn, flere uføre, færre arbeidsføre, norsk kostnadsnivå. Museumsvoktere krever bedre betalt uten vilje til forandring. Hvordan reversering av modernisering skal gi et bedre samfunn er vanskelig å forstå. Klimakrisen må løses med virkelige handlinger. Slike må finansieres først, deretter blir det kanskje plass til litt reversering, tannhelse, samferdselstiltak, jordbruksopptrapping og alt det andre som visstnok skal ha blitt forsømt av Erna.

Det finnes ikke nok milliardærer nok i Norge til å finansiere alle krav. Valgkamper bidrar til kvalitetssikring og utprøving av påstander og hypoteser. Hvor mye av kritikken mot Erna som vi vil finne igjen som konkrete mål i regjeringserklæringen, gjenstår å se. De politiske forhandlinger på bakrommet og drøftingene med embetsverket vil nok rydde unna en del løssluppen retorikk. En sak er å påstå i valgkamp og opposisjon, noe annet å sitte med regjeringsansvar og levere.

Med en blå, en grønn og en rød opposisjon, blir den rødgrønne epoke blir ikke problemfri etter alle løftene.