– En rue som blir dratt av såret

Video: Bjørn-Tore Sandbrekkene

Artikkelen er over 5 år gammel

Jan Meyer fra Larvik deltok som en av de første under redningsaksjonen på Scandinavian Star.

DEL

Natt til 7. april 1990 begynte det å brenne om bord på ferjen, som dagen før var satt inn i rute mellom Oslo og Frederikshavn i Danmark.

Etter den dramatiske brannen var det klart at 159 personer, de fleste nordmenn, hadde omkommet.

Røykdykker Jan Meyer fra Larvik brannstasjon var en av de første av redningsmannskapene som ble heist om bord i det brennende skipet. Her forteller han om det dramatiske han opplevde, og hvordan han ser på at saken nå skal etterforskes på nytt.

Tragedien blir større

– Brannen har preget meg siden, og det er synd at man ennå ikke har avklart hva årsaken til brannen er. For de etterlatte og overlevende må det være som en rue som blir dratt av såret hver gang saken kommer opp igjen. Kravet til å finne en syndebukk blir så stor at tragedien bare blir større for hver gang, sier Jan Meyer på 25-års dagen for den forferdelige hendelsen.

– Om det er riktig at saken tas opp igjen, vet jeg ikke. Jeg har nok liten tro på at man kommer til bunns i saken. Har man ikke klart å gjøre det til nå, så tror jeg aldri det går.

De overlevende og etterlatte skal på sin side være glad for at saken nå blir offentlig gransket, forteller bistandsadvokat Espen Klomsæt til ØP.

Trodde skipet var evakuert

Jan Meyer forsto først omfanget av brannen da han ble heist i tau fra et Sea King redningshelikopter ned til dekket av skipet.

– Jeg hadde radiokontakt, og fikk meldinger om omfanget på vei ned. Før det trodde jeg at skipet var evakuert. Så startet et kaotisk redningsoppdrag som jeg aldri kommer til å glemme. Intens varme og vanskelig å ta seg fram. Det ble det vanskeligste redningsoppdraget jeg noen sinne har hatt, sier den pensjonerte brannmannen.

Nedenfor kan du lese Jan Meyers historie (også tidligere publisert på ØP Nett)

Trodde det var en øvelse

– Jeg var på vakt på brannstasjonen i Larvik. På et røykdykkerlag, forteller Jan Meyer.

– Grytidlig om morgenen palmelørdag 7. april gikk plutselig alarmen. Beskjeden var at det brant i et passasjerskip «der ute et sted», men vi fikk ingen eksakt stedsposisjon. Så kom det flere meldinger, men fortsatt uten at vi fikk noen nøyaktig oversikt over hva som hadde skjedd. Vi fulgte likevel de faste rutinene. Tok på oss vanlig utstyr og en ekstra flaske med luft og dro i vei. Da ante vi lite om hvor alvorlig dette egentlig var, sier han.

Sammen med røykdykkerne Trond Bakke og Bjørn Olsen samt tre andre brannmenn fra brannvesenet i Larvik ble han kjørt til Stavern, der en redningsskøyte ventet. Om bord fikk han en kopp kaffe i hånden, og så gikk turen utover. En flott vårmorgen med stille hav. Fortsatt ante han lite om hva som egenlig hadde skjedd.

– Vi trodde nok dette var en mindre ulykke, og da vi etter en times tid fikk beskjed om at vi beveget oss for sent utover og måtte hentes med helikopter, var vi faktisk inne på tanken om at det hele bare var en øvelse, forteller han.

Så det var en katastrofe

Snart kom imidlertid et Sea King redningshelikopter og hentet laget fra Larvik brannvesen, og etter få minutter fikk han se at det var en katastrofe det var snakk om.

– Vi så massevis av båter, og at det kom kraftig røyk fra det store passasjerskipet. Da forsto vi raskt at vi sto overfor en ulykke av dimensjoner, forteller Meyer.

– Vi ble firt ned på passasjerskipet «Stena Saga», som lå rett ved «Scandinavian Star», og fikk en kort briefing. Mens vi var på skipet, ble rundt 50 overlevende hentet opp fra sjøen. Mens jeg var der, fikk jeg også kontakt med en person som hadde vært om bord, og fikk tegnet et provisorisk kart over skipet på et ruteark. Det kom godt til nytte senere, sier Meyer.

Trodde skipet var tomt

Han forteller også at han på det tidspunktet trodde at skipet var tomt for folk, og at det ikke hastet så mye med å komme om bord. Da han ble heist ned fra helikopteret på nytt fikk han imidlertid høre på callingen fra Larvik brannstasjon at mellom 150 og 200 mennesker var savnet.

– Da forsto vi virkelig alvoret, og at det hastet med å gjøre noe. Vi tre røykdykkerne ble firt ned på dekket av «Scandinavian Star», og fant med en gang ei ung jente og en eldre mann. De hadde klart å komme seg ut fra lugarområdene ved egen hjelp, og ble tatt hånd om. Så var det på med utstyret og ned i skipets indre, sier Meyer.

Sammen med Trond Bakke tok Jan Meyer seg ned i skipet med røykdykkerutstyret på, og raskt inn i områder som var fullstendig overtent. De slukket der det var mulig, og tok seg videre ned i lugarseksjonen. Her hersket det fullstendig kaos.

Fant døde over alt

– Det var døde mennesker overalt, bagasje, leker og utstyr. Jeg husker det hele som svært kaotisk, og at letingen etter flere overlevende var forgjeves.

De to arbeidet på spreng, men merket etter hvert at skipet begynte å krenge. De forsto at de måtte ta seg opp, men måtte nesten gi opp fordi en brannbåt som lå ved skipet spylte vann konstant inn gjennom åpninger.

– Det var den reneste Niagara-fossen som møtte oss på vei opp, men vi klarte til slutt å presse oss ut. Her fikk vi signalisert at man måtte slutte med spylingen slik at skipet ikke krenget enda mer. Så dro vi ned igjen og fortsatte slukkingen. Til slutt fikk vi beskjed om å komme opp, men drøyde det så lenge som mulig. Vi valgte å holde på så lenge vi hadde luft, og fikk kjeft for det etterpå. Der og da føltes det som det riktige, sier han.

Ser i dag at vi burde blitt

Til slutt var det ikke mer Jan Meyer og hans kollega fra Larvik kunne gjøre. De hadde en raskt briefing om bord sammen med kapteinen og noen av mannskapet, fikk drikke etter det krevende arbeidet, og så ble de hentet av skipet igjen. Bare noen få brannfolk fra Göteborg ble igjen, og skipet satte kurs mot Lysekil i Sverige.

– I ettertid ser jeg nok at vi burde blitt. Flere branner blusset opp, og først da skipet kom til Sverige hadde man full kontroll.

Lørdag formiddag, etter noen få, men dramatiske timer, var Jan Meyer tilbake på brannstasjonen i Larvik.

– Det er nok en av de verste katastrofene jeg har stått overfor. Jeg var med under den store brannen på Fritzøe gård også, og jeg var med da passasjerskipet «Prinsesse Ragnhild» brant. Det har vært mange dramatiske episoder gjennom de 30 årene jeg har i etaten, men disse timene glemmer jeg aldri.

Bedre sikkerhet

Etter brannen på «Scandinavian Star» fikk Jan Meyer tilbud om å arbeide som brannvakt på Color Lines «Peter Wessel» på sine frivakter. Det gjorde han i sju år, og han sier at ulykken i 1990 nok har bidratt til at sikkerheten på passasjerskip i dag er svært god.

– I dag tas sikkerheten i forhold til brann på skip svært alvorlig, og beredskapet fra land har også blitt svært god. Larvik brannvesen har i så måte vært pionerer for andre stasjoner i landet, og det er noe vi er stolte av, sier Jan Meyer.

– Og jeg sender mine tanker til de overlevende og etterlatt. Jeg håper en dag de får fred etter den tragiske hendelsen, sier han til slutt.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 09:00.