Skam, en følelse vi alle opplever flere ganger i løpet av et langt liv. Den ubehagelige følelsen som dukker opp når vi har gjort noe galt, eller som et resultat av at vi opplever oss selv som «feilvare» eller «mangelvare» – vi skammer oss over den vi er, og vil helst være usynlig for andre.

Kjenn litt på den følelsen, og kjenn godt etter. Har du noen gang opplevd å bli irettesatt i voksen alder? Eller kjent på hva det vil si å bli «hengt ut» foran venner eller kolleger? En opplevelse som gir deg et intenst ubehag, som å få en knyttneve rett i magen, eller en følelse som gjør deg både kvalm og uvel. Ubehaget får en glidende overgang til tristhet eller sinne, og en kort stund ønsker man å være som sunket i jorden. Som voksen klarer du etter all sannsynlighet å henge hendelsen på en slags knagg. En knagg som rettferdiggjør det som skjedde, og løser noe av ubehaget. Og skamfølelsen slipper omsider taket.

Slik er det ikke bestandig for de små. Barn som ofte kjenner på skam, og som til stadighet opplever å ha dårlig samvittighet for noe, eller rett og slett føler seg annerledes, som en slags «feilvare» – har ingen forutsetning for å sortere disse følelsene på egen hånd. Da blir jobben opp til oss voksne. Det er så lett å tenke at vi må ta kontroll over situasjonen, spesielt hvis de skaper mange konflikter. Men det gir egentlig ingen mening. Det er de voksne som må ta kontroll over seg selv. Opplevelsen av å ha elever som utfordrer, og som skaper problemer for oss i klasserommet, er krevende i en hektisk hverdag. Elever som vi lurer på når skal begynne å ta seg sammen, eller lære av sine feil, tenker vi er et foreldreansvar. Det vi ikke tenker på, er at denne eleven etter all sannsynlighet er full av skam. Så skamfull at følelsen billedlig talt spiser opp eleven innvendig. Jobber vi ikke riktig med han eller henne, vil det være skjebnesvangert på sikt.

Personlig savner jeg et enda bedre system for hvordan vi skal gripe an denne problematikken i skolen. Jeg savner et system der lærere og ansatte, så vel som ledere får masse drahjelp og støtte i et slikt arbeid. Det er bare å stikke fingeren i jorda, skolen trenger mer kunnskap og kompetanse på elever som utfordrer oss. Ikke minst skape en felles forståelse for hva det vil si å møte disse elevene i hverdagen. Det finnes ikke et enkelt verktøy. Den skrutrekkeren som så kjekt kalles «korrigering» eller «korreks» hjelper ikke disse elevene. Den vil bare påføre enda mer skam. Der vektskåla allerede heller for mye til den ene siden, må det stabilitet til for å kunne komme i posisjon til å lære dem noe. I tillegg er det misforstått å tro at disse elevene ikke har lært. At de har lært er et faktum. Det de også har lært er at når tapsopplevelsene blir for mange for dem, og skamfølelsen skaper hodebry, medfører det sinne, uro, og angst. Noe de på nytt blir korrigert for, og bedt om å gjøre noe med. Det vil til slutt bli helt umulig for dem «å ta seg sammen», og resultatet blir at vi får en «utbrent» elev som ikke stoler på de voksne. Da må det en helt annen tilnærming til. Vi må starte på bunnen, og opparbeide tillit. Dette er et møysommelig stykke arbeid, som krever masse tid, ro, forståelse, og tålmodighet. Det krever at vi legger den gammeldagse oppdragerstilen på hylla, og kaster våre prinsippfaste holdinger til side. Vi må bygge opp elevens selvbilde, gi dem troen på seg selv, og ved å gradvis legge stein på stein, også bygge relasjon. Og det må det være tid til. Det er først når vi har fått eliminert skammen og fått bukt med alle nedturene, at vi kan jobbe konstruktivt med å løfte eleven både faglig og sosialt.

Det er enormt mange dyktige lærere der ute, og alle skulle de nok ønske seg mer erfaring, og mer tid til å drive et slikt type arbeid i skolen. Alle er de ute etter elevenes beste. Dessverre er mangel på tid, mangel på midler, mangel på ressurser, med på å gjøre arbeidet nokså krevende for dem. Ny læreplan er et bidrag. Men den gir ikke gevinst hos elever som først og fremst trenger å pusle, pusle sammen bitene sine. Ikke så lenge det ikke er tid til å opparbeide tillit, bygge sterke lag, og vanntette systemer rundt dem. Det må legges en strategisk plan og opprettes et godt system for hvordan skolene skal få til akkurat det – med de ressursene det krever. Ikke tro at dette oppnås ved et enkelt foredrag eller seminar. Da blir det bare nok en nedtur. "En skamløs skole» for fremtiden. Jeg tror på det.