Robert Kristen Meinich har stilt et tankevekkende spørsmål i ØP etter at jeg skrev innlegget «Alle skal med – bare ikke barna». Meinich stiller spørsmål om eksempelvis Adolf Hitler, Heinrich Himmler, Rudolf Hess eller Anders Behring Breivik er like mye verdt som Jesus eller Mor Teresa. Og om mennesker er like mye verdt, hvordan rimer det med læren om himmel og helvete?

Ja, dette er spørsmål som det kan sies mye om. Jeg har lyst til å komme med en kort betraktning fra mitt ståsted.

Livet er en gave og det er nærmest som et under. Menneskekroppen vår som er bygd opp av flere milliarder celler. Samspillet som gjør at vi kan se, bevege oss, føle, tenke, handle – barnets likhet med sine foreldre. Om mennesket fødes med downs syndrom – et kromosom mer enn det som er vanlig, om et menneske er født blind eller lam – menneskets verdi er uforandret. Vi har lett for å sette i bås. Menneskets verdi er uavhengig av ytelse, hudfarge, sosial status.

Gjennom norsk lovverk vises respekten til liv hos dyrene. I Dyrevelferdslovens § 3 står det: «Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdi de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødvendige påkjenninger og belastninger». Så er det et paradoks i vår tid; gir vi mer beskyttelse til dyra enn vi gjør til barnet i mors liv? Når nyheten kom om at SV gikk inn for fri abort til uke 22, sto det et oppslag i Dagbladet «Historisk abortvedtak». Rett ovenfor ble det referert en nyhetssak: «Mann etterforskes etter måkedrap». I Norge er det forbudt å fjerne reir med egg, men det er også forbudt å fjerne reir før eggene er lagt. Med andre ord når fuglene har startet reirbygging, har ikke vi mennesker anledning til å fjerne reiret. Det viser respekt for fuglelivet. Burde ikke barnet i mors liv ha bedre beskyttelse enn dyrene?

Hva da med mennesker som har forbrutt seg mot sine medmennesker på den mest grufulle måten? De fortjener straff for sin ugjerning og må ta konsekvensen av sine handlinger. Men de er fortsatt et menneske! Når vi leser historiene rundt henrettelser av eksempelvis Vidkun Quisling og Henry Rinnan for deres ugjerninger under krigen, ble begge dømt til døden, men rettssakene og gjennomføring av dommen vitner allikevel om respekt for deres liv. Så viser også den harde dommen de fikk hvor høyt menneskeverdet settes. De hadde forårsaket mange menneskers død; straffen ble deres egen død.

Hvordan skal vi forstå dette inn i en kristen sammenheng med himmel og helvete, spør Meinich. Bibelen taler om disse to utgangene av dette livet. Så vitner samtidig hele vår bibel om en Gud som ønsker at menneskene skal nå himmelen. I vår Bibel lærer vi at mennesket er skapt av Gud – i Guds bilde. Men menneskene ville gå sin egen vei og gjorde imot det som var Guds vilje – først gjennom Adam og Eva. Synda, det vonde kom inn i verden. Det ser vi fruktene av i dag og ikke minst under Hitlers grufulle handlinger gjennom 2. verdenskrig. Men på tross av at det nå ikke lenger var noen himmel på jord, ønsket ikke Gud å skyve menneskene fra seg. Hans kjærlighet var så mye større. Gud ønsket forsoning. Så sendte han sin sønn til jord for å være den som skulle betale for menneskeslektens brudd på Guds gode vilje. I det som blir kalt for «Den lille Bibel», kan vi lese:

«For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv».

Frelsen i Jesus er for oss alle. Her gjorde ikke Gud forskjell om det var Adolf Hitler eller Mor Teresa. Begge hadde forbrutt seg mot Guds lov, men de var også like mye elsket av Gud. Etter menneskelig tankegang er dette vanskelig å skjønne. Burde ikke Mor Teresa ha forrang framfor Adolf Hitler? Hun som viet sitt liv helt og holden til å hjelpe andre mennesker? Det står i vår Bibel: «For den som holder hele loven, men snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem alle». Hvilken himmel vil det være om Gud ikke tok det så nøye med synd? Da ville ikke himmelen lenger vært en himmel med fullkommenhet.

Gud sendte sin sønn, det mest dyrebare han hadde, for at mennesket skulle bli frelst og berget for himmelen. Tenk hva dette sier om menneskets verdi i Guds øyne! Gud har gjort frelsen tilgjengelig for alle. Jeg synes beretningen der Jesus henger på korset med en røver på hver sin side viser dette på en fin måte. Hver av røverne hadde fått sin straff for ugjerninger de hadde begått her på jord. De var dømt til døden gjennom korsfestelse. Rett før de alle dør, sier den ene røveren: «Jesus, husk meg når du kommer i ditt rike». Hva svarer Jesus da? «Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis». Røverne hadde forbrutt seg på det groveste i sitt liv – både mot Gud og mennesker. Han henger der på korset. Kan ikke røre verken hender eller føtter. Liten mulighet for å rette opp i alle sine feil. Forskjellen på disse to røverne, er at den ene ber en bønn til Jesus før han dør: «Jesus, husk meg når du kommer i ditt rike», den andre spotter Jesus og vender seg fra han. Jesus tvinger ingen til å tro på seg, men himmeldøra er åpen for alle som vil ta imot hans frelse. Det viser Guds kjærlighet til alle mennesker – høyt verdsatt og elsket.