Jeg er lei. Jeg er så inderlig lei korona. Lei delta, lei omikron og lei hva enn den neste mutasjonen skal kalles. Jeg vil ha en vanlig jul, med vanlig avstand og vanlig klemming. Er det så mye å be om? Må vi vente helt til sommeren igjen før vi kan puste fritt?

Dette har vært snart to tøffe år for veldig mange. Selv om det har vært øyeblikk hvor roen og hjemmekontoret har gjort hverdagen enklere for noen, har de negative konsekvensene vært store. Vi har mistet over 1000 mennesker i Norge. Venner, familie, kjente og kjære. For koronaen tar liv. Totalt i verden har den tatt 5,3 millioner liv. Det tilsvarer omtrent hele Norges befolkning. 5,3 millioner mennesker fordelt på alle land i verden. Alle hudfarger, kjønn, nasjonaliteter og klasser. Koronaen skiller ikke på sånt. Det den derimot skiller på, er om du er vaksinert eller ikke.

Akkurat nå er det de uvaksinerte som står for en stor del av belastningen på sykehusene våre her i Norge. Ifølge FHI kommer hele 50 prosent av innleggelsene fra de 10 prosentene som ikke har tatt vaksinen. Det er viktig at alle som kan, tar vaksinen. Er du en av dem som ville «vente og se», ikke vent lenger – du ser nå. Vi trenger at du også bidrar.

Vi trenger å stå sammen om et siste krafttak. Et krafttak fordi det å gå med munnbind og holde avstand koster oss så lite. Fordi vi bryr oss om dem som er utsatte, om besteforeldre og oldeforeldre, om syke og om dem som ikke kan ta vaksinen av helsemessige årsaker. Vi tar vaksinen for dem. Det er ikke for oss politikere, for Erna eller Jonas vi tar vaksine, det er for dem.

Et krafttak fordi vi bryr oss om at folk skal få beholde jobbene side, og at bedrifter ikke blir nedlagt. Jo fortere vi kommer ut av virusets grep, desto tryggere er næringslivet og arbeidsplassene våre – også her i Larvik. Det kan jo være noe å ha med seg i bakhodet når vi litt irriterte tar på oss nok et munnbind mens vi handler til jul.

Vi står midt oppe i en tøff tid. Mange er slitne, det kommer til å være litt tøft en stund til, og vi politikere må strekke oss enda lenger og gå nye runder sammen for å finne de løsningene som treffer de ulike bransjene best. Vi har et stykke vei igjen.

Likevel gir koronaen noe positivt. Ikke viruset i seg selv selvfølgelig, men noen av konsekvensene har vært positive. Dette er første gang verden har stått i en slik krise samtidig. Ingen land slapp unna. Vi har vært gjennom verdenskriger flere ganger, men det har aldri truffet alle land likt. Ikke som dette. I løpet av verdenskrigene tjente noen land penger på krigene, uten selv å måtte delta i dem, eller lide store tap. Sånn er det ikke nå. Koronaen ser verken landegrenser eller klasse. Noen land har rett nok blitt truffet hardere av viruset enn andre, men det har i stor grad dreid seg om tilgang på vaksiner, og hvor treffsikre tiltak man har iverksatt. I Norge har vi tatt gode grep som har fungert svært godt. Blant de beste i verden. Men vi har likevel, her vi sitter på toppen av oljeformuen vår i et kaldt hjørne av verden, ikke sluppet unna vi heller.

Pandemiens globale påvirkning har gjort at vi har måttet samarbeide internasjonalt på en måte vi ikke tidligere har gjort. Det har ikke vært verken smertefritt eller perfekt, for mens vi i Larvik venter på tredje dose, venter mange i utviklingsland på sin første. Det er ikke til å stikke under (en) stol at vi her i Norge også denne gangen har nytt godt av nettopp det å leve i et av verdens mest privilegerte hjørner. Men vi har likevel delt på mye. Vaksiner er nå en ting, men også erfaringer, restriksjoner, tiltak og løsninger.

Vi har lært oss å håndtere en pandemi. Dersom vi i fremtiden skulle møte noe med enda høyere grad av dødelighet, står vi bedre rustet. Vi har styrket beredskapen på et felt det var nødvendig at den ble styrket, både internasjonalt, nasjonalt og hjemme. Vi har, i alle fall foreløpig, blitt rensligere og flinkere til å forhindre alle typer smitte. Vi har lært oss å bruke digitale løsninger uavhengig av alder, og vi har vært alene – sammen. Akkurat nå, mens smitten atter en gang stiger og nye tiltak ruller over skjermen, klarer jeg ikke å fri meg fra tanken om at jeg virkelig håper Nissen har lært seg å bruke Teams, Skype eller Zoom. Kanskje han til og med slipper å stresse så mye på julaften?

Når vi nå går en ny koronajul med restriksjoner i møte. En nyttårsfeiring som igjen blir dempet, håper jeg vi kan klamre oss fast i det som er positivt. Vi har lært oss å kjede oss igjen, og å sette større pris på å være sammen. På å kunne treffes, klemme, le. Vi har lært oss å glede oss, se fremover og holde fast i at alt blir bra.

Frode Gryttens siste del av diktet «Naudbluss» sier det fint:

«varsle våren, gi sommeren

ei streit melding

så snart dette er over

straks dette er slutt

finn oss, redd oss, berg oss

bær oss ut i lyset»

Om to uker snur solen. Kanskje vi igjen kan se mot lyset?