Den pågående lærerstriken har fått et stort omfang og tilsvarende betydelige samfunnskonsekvenser. Foreldre over hele landet fortviler over at barna ikke får sin rettmessige skolegang og det rapporteres om psykiske følger og frafallstendenser. Partene i konflikten har hittil vist liten vilje til løsning og nå forventes at Staten skal gripe inn. Denne er så langtfra den første omfattende streik som plager landets befolkning - streikemiddelet er tatt i bruk gjentakende ganger opp gjennom historien. Da må det være betimelig nå å spørre seg om streik fortsatt hører hjemme i vår moderne tid?

Det er lett å tenke at "Det som har vært, f.eks streikeretten, alltid vil være der." Men verden går framover, og i vår demokratiske tidsalder er det utviklet avanserte og kompetente rettmessige institusjoner med bl.a konfliktløsning som spesiale. Eksempelvis inntrer offentlig lønnsnemnd når parter ikke selv makter å komme til enighet om samfunnsviktige spørsmål. Tilsvarende er det nærmest blitt normalt at private interesser, spesielt innen næringsliv, tyr til voldgiftsløsninger framfor tidkrevende og kostbare prosesser.

Så kan man også spørre om streik ender med annet resultat enn avgjørelse ved oppnevnte nøytrale fagkyndige. Det er naturligvis vanskelig å gi eksakt svar på, men det må kunne antas generelt at differansene ikke er ekskluderende sett i forhold til ressursbruk og negative samfunnsøkonomiske/-sosiale konsekvenser i streikers kjølvann.

Noen ser ut til å ville tviholde på at det er og alltid vil være en evig konflikt mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Slik var det kanskje en gang, men realiteten er at dagens moderne arbeidsliv er preget av samarbeid og gjensidig respekt. Det jobbes for felles verdiskapning - og kanskje er vi nå kommet så langt at de fleste bidragsytere både ved offentlige og private virksomheter ønsker at deres uløste arbeidslivsspørsmål fortrinnsvis avgjøres på en minneligere måte enn ved store konfliktfylte streiker?