Et avishus i sorg – hvem skal nå si «jeg tar den»?

MINNET: ØP-journalist Reidar Lindqvist omkom i en tragisk ulykke i Tønsberg natt til lørdag.

MINNET: ØP-journalist Reidar Lindqvist omkom i en tragisk ulykke i Tønsberg natt til lørdag.

Av
DEL

KommentarDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.I helgen fikk vi i Østlands-Posten den utrolig triste beskjeden om at vi hadde mistet en god kollega. Drukningsulykken i Tønsberg, som vi meldte om lørdag morgen, viste seg å handle om en av våre egne. Reidar Lindqvist ble bare 40 år, og etterlater seg en sønn.

Når noen som står deg nær eller en god kollega plutselig omkommer i en tragisk ulykke, setter det ting vi som lokalavis jobber med, i perspektiv. Følelsene til mennesker vi innimellom skriver om, kommer så mye nærmere.

Fredag morgen var jeg over gjennomsnittet engasjert og skrev en kommentar i høyt tempo om manglende skilting ved Revstien. Den handlet om faren for at flere barn og unge kan komme til å drukne. Nå leter jeg etter bokstavene og ordene. Famler etter setningene om en kollega som har druknet, mens tårene presser seg på.

LES OGSÅ: (+) ØP-journalist Reidar Lindqvist (40) omkom i den tragiske ulykken

Reidar var et skikkelig ja-menneske som det var lett å like. Etter mange år som journalist i Tønsbergs Blad, forsøkte han seg for noen år siden som lærer. Han trivdes med det også, men han savnet hele tiden journalist-yrket. Han gled tilbake – via en rolle som frilanser.

Jobben som vikar i Østlands-Posten fikk han faktisk på julaften 2019. Det var da vi hadde jobbintervjuet, mellom julegavehandel og besøksrunder med gaver. Vi brukte seks minutter før vi var enige – og vi i ØP angret aldri.

Første arbeidsdag etter nyttår var han på plass. Først som vikar på ØP-sporten med full kontroll – selv om han ikke bodde i Larvik, men i Tønsberg. Ingen han noen gang intervjuet hadde scoret flere fotballmål enn journalisten selv. Så sent som i begynnelsen av juni i år ble han kåret til tidenes mestscorende norske spiller i lavere divisjoner, med 746 mål på 510 kamper.

Etter hvert var han over i nyhetsredaksjonen, hvor han gikk til jobben med pågangsmot. Med korona måtte alle journalistene sitte hjemme. Reidar var gjerne den første journalisten som logget seg på de digitale møtene om morgenen, alltid den som rakk opp hånda og sa «Jeg tar den saken».

Reidar var en ujålete journalist som ikke var så nøye på at det måtte være en prisvinnende artikkel han jobbet med, så lenge det var noe leserne hadde nytte og glede av. «Jeg kan jo ikke noe om dette», sa han innimellom, men gikk til verket med entusiasme og humør. Det er slik jeg vil huske ham, for å være det ja-mennesket som mange arbeidsplasser trenger.

Fra slutten av mars fikk han også et lærervikariat – en deltidsstilling, med mulighet for fast jobb – men han ville ikke skape problemer for Østlands-Posten. En periode jobbet han dobbelt. Da logget han seg heller på tidligere på morgenen, og jobbet utover ettermiddagen og kvelden – for en avtale var en avtale. Og sakene, de ble laget.

Reidar var en type journalist som var uredd og som likte å henge med i den digitale utviklingen. Han var ikke fremmed for å stå foran kamera på direktesendinger, å kommentere kamper direkte eller å lage podkast-sendinger.

Samtidig som vi i Østlands-Posten sitter igjen i sjokk og sorg over tapet av en kollega, går våre tanker til Reidars nærmeste familie. Vår sorg er ingenting i forhold til det tapet, den tomheten og den usikkerheten et barn må føle etter å ha mistet en far. Han som skulle være klippen i livet i mange år til.

Vi tar med oss våre gode minner om Reidar, en mann som traff mål både på fotballbanen og i vår redaksjon, og håper familien også etter hvert klarer å huske de gode minnene – når de første strømmene av tårer gir seg.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 09:00.