Har sett Debatten og Brennpunkt-reportasjene om slagsider ved eldreomsorgen i Norge anno 2023. Og er, som de fleste, rystet og skamfull. På egen generasjons vegne. Men ikke forundret. Det har flommet over av slike reportasjer i mediene lenge. Og ikke bare om sterkt pleietrengende eldre som ikke får den omsorgen de har krav på, og deres bekymrede pårørende. Men også om utbrente ansatte. Leser eksempelvis i VG 27. januar om leger og sykepleiere som strømmer til Villa Sana på Modum Bad for å få hjelp til å komme til hektene:

«Vi har hatt en kraftig økning i pågangen hit, særlig fra leger og sykepleiere. Mange opplever en altfor stor arbeidsmengde – samtidig med stadige pålegg om kutt og nedskjæringer, sier psykiater Ingunn Amble til VG. Hun er leder for rådgivings- og kurstilbudet på Villa Sana – et forebyggende tiltak for helsepersonell fra hele Norge, lokalisert på Modum Bad i midtre Buskerud på Østlandet.»

Men ja, har også registrert solskinnshistorier og beroligende forsikringer fra kommuneledelse og velmenende politikere om gode omsorgstjenester som daglig vederfares våre gamle krigere. Hvilket skulle bare mangle! Men har også registrert kritikk av bruken av skjulte kameraer og trusler om rettsforfølgelse av slike journalistiske metoder som NRK har bedrevet.

Til det siste først: Full applaus til bruk av skjulte kameraer (når personer blir anonymisert og filming avklart med pasienter og pårørende)! Denne form for Wallraffing (etter tyskeren Günther Wallrafs undercoverjournalistikk) som avslører «overgrep» mot svake grupper, må ikke skjules bak maktspråk, bekvem taushetsbelegging og liksomobjektivt snikk snakk. Maktens forvaltere skal – som Jens Bjørneboe påpekte – kontinuerlig under mikroskopet! Det er menneskelig å feile, ja vel. Men det er menneskelig å rette opp feilene også.

Og til solskinnshistoriene: dem er det også mange av. Heldigvis! Og bra for balansen at de flagges og nyanserer bildet. Men de må ikke bidra til at siste tids avsløringer sminker og tåkelegger inndrillede og intetsigende floskler om flere planer, flere prosesser og flere kommisjoner. Mennesker er unike individer, og menneskerettigheter, humanisme, anstendighet og verdighet skal gjelde absolutt alle! Til enhver tid! Ett avvik er ett for mye! En lenke er aldri sterkere enn det svakeste ledd, og i eldreomsorgen er det åpenbart for tiden også en del svake ledd i dette Gosen av gass og olje.

Men det er også noen perspektiver i debatten som ikke er blitt skikkelig gjennomdrøftet og belyst. Savner fremdeles det ideologiske oppgjøret med den forkvakla nyliberalismen, taylorismen, thatcherismen og New Public Management-messingen som strømmer ut av snakketøyet til byråkratiets og politikerelitens hodefotinger ved enhver anledning. Med sitt markedsstyrte effektiviseringshysteri og eskalerende rapporteringskrav, sine detaljerte tidsstudier og sin fryktens retorikk. En tenkemåte som for lengst også rir den offentlige sektor som en mare. Som vet prisen på alt, men ikke verdien av noe.

For de høyst kritikkverdige forholdene som har veltet fram den siste tiden, er ikke minst et resultat av en villet politisk strategi; et angrep på nasjonens stolthet: velferdsstaten.

Kostbart å gjøre noe med? Selvsagt. Men apropos penger og politiske prioriteringer: et land som har råd til å svi av 37 milliarder kroner på en tunnel som skal forkorte reisetiden fra Ski til Oslo med 11 minutter; som har råd til å bygge et nytt regjeringskvartal som høsten 2020 var budsjettert til 36,5 milliarder kroner, men som i dag nærmer seg 50 milliarder; og som har råd til å bygge et nytt sykehus i Oslo – som de færreste ønsker – til samme sum (budsjettert i 2021 til 36 milliarder, nå nærmere 50); og som dessuten daglig feter seg fornøyd på inntekter fra gass og olje, må for f ... meg ha råd til å bygge flere sykehjemsplasser, utdanne flere kompetente fagfolk i helsevesenet og gi dem en anstendig lønn (ja da, er innforstått med «partene i arbeidslivet»). Samt ansette kokker og berike sykehjemmene med flere sosiale evenementer og sansestimulerende kunst- og kulturopplevelser av ymse art!

Og ja, og som sagt: all ære til ansatte som står på i frontlinjen og løper seg syke i kamp med klokke og kontrollhelvete hver bidige dag. Som nå også våger å stikke hodet fram og varsle om den uverdigheten Brennpunkt og andre har brettet ut i det siste. Men liten ære til bøkebyboere fra administrasjon og kommunestyre som vil ha lukkede møter og liten gjennomlysing av hva de bedriver, og i stedet feiger unna nasjonale TV-kameraer og nøyer seg med lett arrogante forsvarstaler i lokale spalter.

Fint derfor at larvikingen Anne Holt tok hansken og knallet til foran åpent kamera i prime time hos Fredrik Solvang! En Lise også å høre fru Fjeldstad ta bladet fra munnen, kalle en spade for en spade, styre unna den orwellske nytalen og snakke friskt og følelsesfornuftig rett fra levra. Med pang og patos! Minner meg om den gangen det var snakk om å hive ut kirkeasylanter fra Oslo, og Grete Faremo (Ap) var justisminister. Den ene etter den andre av departementale verbalstotrere rykket ut og tapetserte avisene med paragraftunge kronikker som belærte befolkningen om at beslutningen hvilte tungt på lov og stortingsvedtak. Justisministeren var lenge taus og fraværende, men jeg mener det var Dagbladet – den gang en avis – som endelig fant henne og fikk henne i tale. Hun var ferierende nedpå på Sørlandet.

Det ble et langt intervju der justisministeren forsvarte seg forutsigbart ved å vise til nettopp stortingsvedtak og demokratisk praksis. Jo da, politisk riktig og politisk flinkt, alt sammen. Men dagen etterpå kom det et inserat fra ordkunstner Lars Saabye Christensen. Han medga selvfølgelig at justisministeren hadde sitt på det demokratisk tørre. Samtidig rundet han av de få linjene med følgende dobbeltbunnede og usedvanlig treffende observasjon: «Men det er noe galt med øynene hennes! «; Og det var nettopp den slags menneskelighet og empati hele saken handlet om. Den gang. Som nå.

«Jeg har lært meg et nytt ord!», sa min gamle far til meg en dag jeg besøkte ham på en av de mange institusjonene han har vært ut og inn av i de siste månedene. Etter at han i høst mistet livsledsageren sin gjennom 65 år, mora mi, og opplevde sterkt skrantende helse: «Et øyeblikk!» Det betyr at det tar tid å fange oppmerksomheten til og få hjelp fra en av de brøkdelsansatte ridderne i hvitt som stresser fram og tilbake i korridorene der han oppholder seg. Og det er vel kanskje det mye også handler om? Tid og tilstedeværelse! Utover øyeblikket. Rett og slett «a human touch», som Springsteen synger.