Gå til sidens hovedinnhold

Et uthulet parti?

I dag er det Vårin Alme fra Stavern som skriver i ØP. Hun er utdannet statsviter, og jobber som forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt på Kjeller. I tillegg er hun kommentator for nettstedet Amerikanskpolitikk.no.

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

«Jeg aner ikke engang om det vil eksistere et republikansk parti i 2024».

Ordene kom fra president Joe Biden på hans første pressekonferanse. Spissformulering til tross, vitner de om en utbredt uvisshet om hvor Det republikanske partiet er på vei. Partiet har gjennom de siste årene gått fra åpen identitetskrise og full sprik mellom et utall fløyer til å, i det minste utad, fremstå som påfallende samlet. Denne prosessen illustreres godt ved transformasjonen fra partiets landsmøte i 2016, der Donald Trumps rival, Ted Cruz, sto på scenen og sa «vote your conscience», til dagens situasjon der reell intern motstand mot ledelsen er nærmest utenkelig. Partiet ble etter valget i 2016 Trumps helt og holdent, og er det i stor grad fremdeles. Selv under riksrettssaken etter angrepet på Kongressen – som de aller fleste fordømte – stemte det overveldende flertallet av republikanere for å frikjenne lederen sin. De få som i Senatet stemte for å dømme Trump, gjorde det etter å ha fått frie tøyler til slik samvittighetsstemming av da majoritetsleder Mitch McConnell.

Dersom man ventet seg noe oppgjør med Trump og trumpisme, er det rimelig å anta at det ville ha kommet nettopp etter 6. januar. I en spalte for Forsvarets forum om hvordan Det republikanske partiet ville håndtere angrepet, skisserte jeg tre modeller, én som ønsket seg et skikkelig oppgjør, ikke bare med Trump, men med partiets rolle, én som ønsket et oppgjør med Trump, men som så ville «move on», gjerne med mye av Trumps politikk i sekken, og én som ikke ønsket noe oppgjør, men snarere sto inne for konspirasjonsteoriene om at valget var stjålet. Jeg konkluderte med at modell nummer to var mest realistisk.

Det viste seg raskt å være feil. Partiet har siden vært motvillig til selv å ta et oppgjør med Trump. Ved siden av at han ble frikjent i riksrettssaken, har republikanere som stemte for riksrett fått kritikkvedtak mot seg i delstatspartiet. Påstandene om et stjålet valg har fortsatt. På årets konservative konferanse CPAC var Trump selv hovedperson. Og selv en politiker som Nikki Haley, som fordømte Trump på det sterkeste etter 6. januar, har gjort det klart at hun vil stemme på ham om han stiller i 2024.

Feilen med mine modeller var antakelsen om reell intern motstand mot Trump i dagens republikanske parti. Det finnes noen motstemmer, men disse er ensomme, utestengt fra partiets gode selskap. Det er talende for helomvendingen partiet har gjort at to av dem som har vært mest synlige i sin motstand de siste årene var partiets presidentkandidater i henholdsvis 2008 og 2012: den nå avdøde John McCain og Mitt Romney. Nå representerer de en marginal gruppe i eget parti.

Noe av grunnen er at folkevalgte som ikke står for partiets retning heller går av enn å kjempe for retningen de ønsker seg. Jeff Flake og Bob Corker er eksempler fra de siste årene på garvede republikanere som var ventet å gå langt i politikken, men som ga seg da partiet ble Trumps. Denne trenden fortsetter. I forkant av mellomvalget i 2022 vet vi allerede om fem republikanske senatorer som ikke tar gjenvalg. Ikke alle hadde opprinnelig tenkt å gi seg. Men snarere enn å ta opp kampen, velger de å abdisere.

Med dette forsvinner en vesentlig del av partiet, det som gjerne kalles etablissementet, men som kanskje mest treffende kalles sentrum. Det som står igjen er en ytre fløy som ikke imøtegås av det som engang var «mainstream». Partiet som går fremover i samlet tropp, er i hovedsak samlet om én ting: Donald Trump. Ja, de er også enige om et knippe kjernesaker. Men for mange går disse to hånd i hånd. Under fjorårets nominasjonskamp, rett før alt som het valgkamp ble flyttet ned i kjellere og over på Zoom, besøkte jeg Det republikanske partiets ledelse i North Carolina. De var åpne om sitt standpunkt: De støttet Trump – også når det gikk på akkord med konservative verdier – fordi det ga resultater. På skatt, innvandring og en konservativ Høyesterett, for å nevne noe.

Dette gjenspeiles hos partiets velgere. Tony Fabrizio, politisk strateg og sjefsmeningsmåler for Trump både i 2016 og 2020, gjennomfører undersøkelser av partiets velgerbase. I år finner han at Trump har endret konturene av Det republikanske partiet. Partiets tradisjonelle saksskillelinjer er blitt sekundære. Det viktigste spørsmålet er nå hvor du står i Trump-saken. Man kan dele partiet inn i fem leire, og fire av fem liker Trump. Kun 15 % er såkalte «Never Trumpers» som aldri har støttet ham og aldri vil støtte ham.

Med andre ord: Motstanden mot Trump er marginal. Det er Trumps parti. Og i det partiet er det ikke takhøyde for dissens. Dette er bekymringsfullt. Et parti trenger et sentrum. Det trenger ulike fløyer, og det trenger reell politisk meningsbrytning. Om det er et endetidstegn for partiet, slik Biden foreslo, er tvilsomt. Vi får heller håpe det ikke er et endetidstegn for den ideologisk mangfoldige og verdiorienterte versjonen av Grand Old Party.

Kommentarer til denne saken