Gå til sidens hovedinnhold

Ett mobbet barn er ett for mye

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Når skolesjefen, rektorer, FAU-medlemmer og andre foreldre forsøker å snakke bort uønskede episoder i skolene, får ukulturen fortsette å vokse. Nå er det viktig at våre lokale politikere får vite alt, slik at de kan gjøre noe med det.


Jeg var alene med frykten. Jeg fortalte ingen om det, og jeg kan ikke huske at noen spurte. Verken lærerne, andre ansatte, eller noen av elevene. Jeg var jo skoleflink, hvorfor skulle jeg ha problemer? Ikke fortalte jeg det til noen, heller.

I noen perioder gruet jeg meg ofte til å gå på skolen. Hva kom jeg til å bli kalt i dag? Hvem kom til å hakke på ting? Det var ikke nødvendigvis de verste tingene som ble sagt, og det var ikke alltid ondskapsfullt, men når mengden blir stor, preller ikke lenger ordene av.

Hvor skulle jeg, ofte sist ut av klasserommet, gjemme meg unna i friminuttene? Kom sekken min til å bli tømt utover igjen? Skal noen løpe etter meg, få tak i meg og slenge meg over skulderen så jeg ramler hardt i bakken, i dag?

Min styrke var å løpe fort. Som 11-åring var jeg uoffisielt nest best i landet på 60 meter, men noen ting kunne jeg aldri løpe fra – de rammende ordene.


De siste ukene har Østlands-Posten jobbet med noe som er vondt og vanskelig, men utrolig viktig. Når barn ikke trives på skolen, på grunn av andre elevers oppførsel og utagering, enten fysisk eller psykisk, er det voksne som må gripe inn, og sørge for at det blir trygt.

Egentlig startet jobben i 2019, da vi begynte å se nærmere på det som heter uønskede episoder i Larvikskolen. Alle de gangene lærere og ansatte har meldt inn avvik.

Høsten 2019 hadde vi to episoder med knivlignende gjenstander ved to forskjellige skoler. Da valgte vi å anonymisere skolene det skjedde på, av hensyn til barna. Vi spurte og undersøkte, og ble fortalt at dette aldri skjer ved «vår skole», og «dette tar vi hånd om på best mulig måte».

Statistikken fra skolenes innrapporterte avvik viser at det ikke har blitt noe bedre. Listene over slike episoder er fortsatt lange, men verken rektorer eller skolesjef Tuva Enger, ønsker å gå noe mer inn på problemene og årsakene. Og de har fått flere sjanser til å uttale seg. Svaret er ullent, langt og vagt. Det er nesten grunn til å si ærlig talt, hva mener du egentlig, Enger?

Derfor har vi denne gang valgt å gå inn i statistikken igjen, og fortelle hvordan forholdene er ved skolene i Larvik. Først ved å fortelle om en kraftig økning i mobbetallene i 7. klasse ved alle skolene, og så ved å se nærmere på to skoler i Larvik – en stor og en mellomstor. Nå er det viktig at flere får opp øynene for hvordan situasjonen faktisk er.


Reaksjonene har vært mange, og vi er spesielt glade for at elevrådet har engasjert seg.

Noen har takket oss for at vi belyser temaet. Andre vil fortsatt ikke tro på det vi skriver, og mener det ikke stemmer. Til det kan vi som har jobbet med sakene bare si følgende: Selv om ditt barn, og ditt klassetrinn ikke har merket noe til dette, betyr ikke det at alle barn ved ditt barns skole har det bra. Men det betyr kanskje at rektorers og skolesjefens gjentatte forsøk på å svare unnvikende på våre spørsmål, og skjule seg bak taushetsplikt, fungerer godt.

I 2021-utgaven av skolen skal det være plass til alle. Det betyr også barn med mange utfordringer i det daglige, som krever tett oppfølging fra skole og kommune. «Alle skal med» er en fin tanke i det 21. århundret – hvis det settes av nok penger til å etterleve målsettingen.

Nå må vi løfte temaet så høyt at våre lokale politikere forstår at de må bevilge mer penger til Larvikskolen enn bare til nye bygninger, nye bøker og nye pulter. Vi trenger flere voksne, flere miljøarbeidere og skolesekretærer tilbake. Flere voksne øyne som kan se, og flere voksne hender som kan gripe inn når det er behov.

Mange ansatte ved skolene i Larvik i dag gjør en kjempejobb – la det ikke være tvil om det. Men rapportene Østlands-Posten får, viser at det på ingen måte er nok ressurser i dagens skole, til å ta seg av alle elevene. Derfor er mange foreldre fortvilte også på vegne av andres barn, fordi de ser at noen trenger mer oppfølging og veiledning.

Når vi i lokalavisa har skrevet om alle episodene som er meldt inn, vet vi ikke noe om mørketallene. Hvor mange barn blir mobbet og føler seg utrygge, uten å si fra? Jeg tror ikke det er så veldig annerledes nå enn ved min historie på 80-tallet, den jeg aldri klarer å løpe fra.

Ja, det er flere barn i Larvikskolen som har det bra, enn de som blir mobbet eller ikke har det så godt. Det holder ikke. Et mobbet barn er ett for mye.

Lokalpolitikere som ønsker å gjøre noe for Larvikskolen, sammen med skolesjefen, må sørge for at rammene til lærerne og skolene blir bedre.

Du og jeg må sørge for å si fra når vi ser noe som ikke er slik det skal være.

Noe av det vanskeligste ved å bli utsatt for mobbing er en skamfølelse. For noen år siden tok en tidligere medelev kontakt med meg, for å høre hvordan jeg hadde det. Det var den første. Bak lå det dårlig samvittighet, og et ønske om å si beklager. Selv ikke da klarte jeg ærlig å fortelle hvordan jeg hadde opplevd det – nesten 30 år etter. Det gjør jeg først nå, med disse ordene, vel vitende om at mange har hatt og har det langt verre enn meg.

Hvis det er en ting koronapandemien har lært oss, i all vår isolasjon, og all vår bekymring for barn og unge, er det at de må bli tatt på alvor. Det ansvaret er ikke noe politikere, skolesjefen eller rektorer kan løpe fra, og det bør settes på alle agendaer allerede fra tirsdag 6. april.