For 40 år siden reiste min familie og jeg fra Krim til Leningrad med et smekk fullt fly. De fleste reisende syntes å ha maksimalt med frukt med på reisen, det luktet godt av frukt i kabinen. Alle hadde med frukt som ikke kunne selges i tilstrekkelig mengde på Krim, for å selge denne på markedet i Leningrad, hvor det var mangel på frukt. Sovjetunionen subsidierte innenlands flytrafikk, i dette tilfellet også transport av frukt.

I en av Larviks matsentrene tilbys nå kurver med sørafrikanske plommer, fraktet med fly, men fly uten passasjerer, ren flyfrakt. Forbruket av drivstoff pr. km og kg plommer er trolig redusert enormt på 40 år og med stadig bedre flyteknologi. Klimaavtrykket er redusert tilsvarende.

Sovjet- Unionen subsidierte flytransporten, og primærprodusentene fant det rett å følge frukten sin i drosje og fly helt fram til sluttkunde, uten mellomledd. I Norge følger også noen norske produsenter egne produkter uten «fordyrende mellomledd» fram til sluttkunde. Det er en sårbar omsetningsform med svak forbrukermakt, Kunden må velge mellom å kjøpe det som tilbys eller å la være.

«Kortreist mat» brukes som legitimering i dagens matdebatt, all norskprodusert mat er visstnok OK, uansett hvor mye det er subsidiert eller beskyttet. Bestiller av de store volumer er innkjøpskjedene. Uten disse ville vi vært uten plommer og løk en tid på året, og mye annet. Sluttkunden får prisen som en del av sitt beslutningsgrunnlag. Kunder som ber om kvittering er den mektigste person i norsk varehandel, hen følger med på pris og kvalitet, og velger annen butikk hvis pris eller vare ikke er «best i by’n», slik som lovet.

Pris gir entydig informasjon om hva produktet skal betales med og sier kanskje litt om forventningen til kundens betalingsvillighet. Men prisen sier ikke noe om hva produktet egentlig koster samfunnet og de mange primærprodusentene. Norsk virkelighet har noe til felles med det systemet som førte til Sovjet- Unionens sammenbrudd, men Norge subsidierer 40.000 primærprodusenter og støtter ikke varetransport med fly.

Allikevel må det importere langreist mat, slik at kunden får dekket sitt behov når det er der. Dette synliggjøres gjennom faktisk kjøp. Kundens behov kan ikke dekkes av 40.0000 produsenter ved å hoppe over mellomledd. Fellesinnkjøp og rasjonell logistikk sikrer at Kunden får dekket sine behov.

Det er avansert dobbeltkommunikasjon når noen politikere synes å ville arbeide for billigere mat for kunden, ved å bryte opp effektive innkjøps-, transport- og lagersystemer, og erstatte disse med organisasjoner med mindre konkurransekraft. Er det egentlige målet for de ivrigste aktørene å øke produsentbetalingen, uten tanke for Kundens behov? Kan «Kortreist mat» være falskt flagg?

* Tør våre politikere å se bort fra kundens veldokumenterte behov?

* Tør våre politikere å erstatte dagens mellomledd med mellomledd med mindre konkurransekraft?

* Ser politikerne at Kunde med kvittering også disponerer stemmesedler?