Det er fyr i peisen på TV-en og tomme bokhyller i krabbehøyde hjemme hos familien Langeby-Soleng på Hem. Heliumballongen fra ettårsdagen på lørdag henger fortsatt over sofaen.

– Hvordan Liam er?

Pappa Morten sitter på gulvet og stabler klosser. Samboer Monika Langeby er på linsekontroll i byen.

– Han er verdens fineste gutt, han. Ekstremt utforskende og aktiv, så vi må fjerne alt av interessante gjenstander i synsfeltet. Men vi er svært takknemlige for at vi får oppleve å være foreldrene til Liam. Jeg tror vi er gode på å sette pris på det vi har. Vi har sett med egne øyne at det ikke er en selvfølge.

Bremse fødsel

I Norge fødes det rundt 3000 premature barn hvert år. Tallet er ifølge Norsk Helseinformatikk relativt stabilt. Et svangerskap varer vanligvis mellom 37 og 42 uker. Starter fødselen før uke 37 er fullendt, er den prematur.

– For oss som førstegangsforeldre var det lite informasjon og kunnskap når noe sånt skjer, sier Morten Dahlen Soleng.

– Vi hadde tretti uker med normalt svangerskap, før Monika en kveld fikk blødninger.

Hun hastes til fødeavdelingen i Tønsberg hvor alt gjøres for å bremse kroppen som gjør seg klar til å føde.

– Det var en ganske uviss periode. Vår egentlige termin var 5. februar og nå var vi i starten av november. Selvfølgelig var vi redde. Alt ble gjort for å holde Liam lengst mulig i magen.

8. desember blir han født. To måneder før tiden. De tilbringer åtte uker på sykehus og fire på hjemmesykehus.

– Du er i en krise og da oppheves på en måte vanlige måter å bli kjent på. Fortsatt, nesten ett år etter at vi kom hjem, har vi kontakt med flere av sykepleierne på nyfødtintensiven. Du kommer rett inn kjernen av livet. Jeg kan ikke få sagt nok hvor viktig støtten og kunnskapen deres har vært for vår familie. At Liam i dag er en glad og frisk gutt, kunne ikke skjedd uten dem.

Spleis

Derfor har Morten Dahlen Soleng startet «Innsamling til Nyfødtintensiven på Sykehuset i Vestfold» på Spleis. Han går i tillegg inn i styret for Norsk prematurforening.

– Spleisen har allerede samlet inn 12.000 kroner, jeg vet knapt hva jeg skal si. Det er overveldende. Samtidig vet jeg at dette kommer veldig mange foreldre og barn som er innlagt til nytte.

Jula i fjor tilbrakte familien på tre på nyfødtintensiven.

– Det vi har vært gjennom, kommer opp i bølger, forteller Morten.

– Jeg har hatt noen runder de ukene jeg har vært i permisjon med Liam. Monika hadde det tøffere da vi kom hjem fra sykehuset på nyåret.

Det vanskeligste er når andre sier «det gikk jo bra». Man kan ikke forstå det før man står i det selv.

– Det er så skjørt alt sammen, vi har vært mye redde og usikre, sier han.

– Men jeg har stor tro på åpenhet. De færreste er forberedt på at noe sånt kan skje, men det å vite at du ikke er alene er til stor hjelp. Derfor ønsker jeg å engasjere meg i Prematurforeningen framover. Det føles som en riktig ting å gjøre.

På julaften i fjor satt familien på sykehuset med pinnekjøtt fraktet inn av familie og venner.

– Jeg får vondt magen når jeg tenker på hvordan vi tilbrakte vår første julaften som familie. Det var ikke sånn vi hadde sett det for oss.

En drøm

Men nå er det jul på ny i stua hjemme på Hem. Sønnen Liam er overalt, men pappa Morten er mild og rolig.

– Vi har gått all in, som du kanskje ser, ler han.

– Juletreet ble tidlig pynta, julemiddag har vi hatt to ganger allerede.

– Hvordan er det å være pappa?

– Jeg har drømt om det i mange år, så det er helt fantastisk, svarer Morten Dahlen Soleng.

– Som for mange premature barn har dette med fast føde vært krevende, men vi er på rett vei. I bursdagen på lørdag kjørte Liam på med livets første sjokoladekakestykke.

Sønnen er raskere og sterkere enn mange jevnaldrende.

– Jeg føler meg heldig hver dag. Det gjør Monika også. Han er en god miks av oss begge.

På nyåret starter sønnen opp i barnehagen tvers over gata.

– Både jeg og Monika jobber i barnehage. Så vi har fått en litt større forståelse for hvordan det er å faktisk skulle sende barnet sitt av sted. Først og fremst håper vi at vår historie kan inspirere noen andre til å se at ting kan gå bra. Og at om du opplever det samme som oss, er du ikke alene.

Takknemlig

Marianne Kaada Tegneby er seksjonsleder ved nyfødtintensiv på Sykehuset i Tønsberg. Hvert år har de rundt 150 premature barn innlagt.

– For et flott initiativ denne spleisen er, sier hun.

– Vi setter stor pris på at noen gir oss slike tilbakemeldinger og er så fornøyde etter et opphold hos oss. Vi er sikre på at vi får bruk for pengene. Vi har mange frivillige som hjelper oss med å strikke pledd til de premature barna, så en av mange ting vi vet vi kan bruke pengene på er garn til disse pleddene.

Pengene fra spleisen skal overrekkes avdelingen til uka.

– Vi vil på vegne av alle de ansatte og de premature barna takke for gaven, avrunder seksjonslederen.