For noen år sida ble den yngste dattera mi døpt på en søndagsgudstjeneste i kirka vår. Og vi var så glade, så takknemlige for å ha fått så mye godt i livet. Og etterpå hadde vi fest i underetasjen. Med god mat, kaker, sang og lek, familie og venner.

På gudstjenesten var det også noen som ikke pleide å være der. Tre rumenske menn – i Norge for å tigge penger som de kunne sende til familien sin i hjemlandet. De var der denne søndagen siden kona mi hadde invitert dem – hun hadde pratet med den ene mange ganger, der han sto med bladet sitt utenfor nærbutikken. Og i dag hadde han tatt med seg to kamerater.

Etter gudstjenesten var ferdig og dåpsfesten skulle starte, spurte vi om de ikke ville bli med ned – spise og feire sammen med oss? Noen vil kanskje tenke at det sikkert var dette de kom for – med et håp om at noen ville spandere noe mat, eller at de ville benytte anledningen til å prøve å utnytte noen naive kristenfolk. Men de takket høflig nei.

Var de kanskje ikke så sultne og fattige som de så ut som? Jo, de var nok dét. Men de gjorde noe som ikke er så uvanlig for oss mennesker: de takket nei til noe godt siden de ikke kjente seg gode nok. De var omgitt av en nyvaska, stivpynta norsk middelklasse. Mens de selv gikk i slitte, møkkete klær, og jo ikke akkurat hadde noen dusj i varebilen de tilbrakte nettene i. De orket ikke skammen ved å gå rundt som menneskelige understrekninger av hvor vellykka de andre på festen var – som attpåtil var så snille og kristelige at de forbarmet seg over noen skitne tiggere.

Jeg så de ikke igjen i kirka vår. Og i ettertid skjønner jeg det godt – hadde nok takket nei selv. Når man uansett føler seg som en dritt er det tross alt bedre å ligge i en grøftekant, omgitt av fjorårets høstløv og bilistenes søppel, enn midt på et blankskurt marmorgulv der alle ser deg. Jeg har gjentatte ganger fått bekrefta at mange har et sånt forhold til nettopp kirke og kristne. At dét er det siste man vil oppsøke når man føler seg dårlig fra før.

Og dette slutter ikke å forundre meg – hvordan havna vi der? Jesus jo hadde den stikk motsatte effekten på folk – han tiltrakk seg nettopp de som ikke kjente seg bra nok. De flokka seg rundt han, og innrømmet uoppfordra tabbene og svakhetene sine. Til en som ikke sa at alt var greit, men som ville være sammen med dem uansett. Du trenger ikke være kirkegjenger for å la deg fascinere av en sånn fyr. Som 2000 år senere fortsetter å snu menneskers liv på hodet, fortsetter å inspirere og utfordre våre handlingsmønstre og oppfatninger av hva som er viktig og verdifullt i livet.

Så om du går lei av Kvikklunsj, krim og egg denne påska, har jeg en anbefaling, uavhengig av hva du tror på: Oppsøk for eksempel et kirkerom. Eller et utsiktspunkt på din favorittursti, eller solveggen på verandaen. Så bruker du en stund på å se for deg at det sitter en person ved siden av deg. Som kjenner alle hemmelighetene dine og ser tvers gjennom deg, tankene dine og motivene dine. Som likevel bare sitter der og nyter selskapet ditt i stillhet med et smil om munnen.

Åssen føles det?