Gå til sidens hovedinnhold

Skammens hus på Storgata

Artikkelen er over 3 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Jeg er redd dette kommer til å bli et skammens hus.» Fremskrittspartiets Gina. M. Johnsen var klokkeklar fra kommunestyrets talerstol sist Festiviteten skjebne var oppe til behandling. Da tenkte hun på følgene av å bevilge mer penger.

Når en ny politisk runde starter i formannskapet onsdag, er det grunn til å tro at det ikke blir bevilget fem øre til videre rehabilitering. Det var med et nødskrik, kall det gjerne en siste krampetrekning, at det ble holdt liv i bevaringsdrømmene i forrige runde. Venstres Hallstein Bast, en trofast forkjemper så lenge han har vært med i lokalpolitikken, fikk flertall for en nedskalert innvendig rehabilitering der bare festsalen og andre nødvendigheter skulle inngå. Som en start på en total rehabilitering, så i hvert fall den bevaringsverdige salen kunne bli klar til bruk, til en lenge etterlengtet kommunestyresal.

Men nå viser det seg, som det egentlig alltid gjør når nye gjennomganger og inspeksjoner tas, at også denne lightversjonen er mer kostbar enn først antatt, om enn ikke «mer» enn rundt 2 millioner, fra 37 til 39. Og rådmannen er klokkeklar i sin innstilling til politikerne; sett opp mot kommunens økonomiske situasjon og alle andre utfordringer som tårner seg opp, er det ikke rom for penger til Festiviteten. Det innstilles på at rehabiliteringsprosjektet legges på is.

Jeg kan ikke tenke meg annet enn at løpet dermed er kjørt. Det vil nok bli snakket om hvor trist det er, hvor viktig det er å ta vare på gammel historie, men det blir nok med ord. Penger kommer neppe til å følge med fra politikerne.

Det skal mye til å kritisere det vedtaket som trolig kommer. Tallene er klare. Lånegjelden øker og det er branner å slokke rundt forbi på mange kommunale områder. Og med et valg på gang om ett års tid, så er det neppe mange, kanskje ikke engang Hallstein Bast, som etter hvert vil tale Festivitetens sak. Det vil være et håpløst politisk sjekketriks.

Jeg har hørt om Festiviteten siden jeg var guttunge på 60-tallet. Først da det var samling med svendseguttane hjemme i stua, der Ole, Arthur, John og Anker, fortalte sine historier, og de var mange. Som legendariske etterkrigsarrangementer med bryte- og vektløfterstevner i festsalen med Kossi ved pianoet.

Men først og fremst har bygningen, og i særdeleshet festsalen, huset politiske og kulturelle aktiviteter. Byens og kommunens valgte kvinner og menn samlet seg i en årrekke i Festiviteten, og rekken med konserter, teateroppsettinger og andre kulturelle aktiviteter er lenger enn lang.

Her talte Bjørnstjerne Bjørnson ved minst tre anledninger og her ble Fridtjof Nansen feiret etter den første Fram-ferden i 1896.

Bare for å nevne noe. En blir imidlertid bare mer og mer trist av å ramse opp sånt. Rådmannens regnestykker trumfer alt.

Det har liten hensikt å dele ut karakteristikker på hva som er gjort, rettere sagt ikke gjort, og hvem som har ansvaret for at vår generasjon er i ferd med å ødelegge et av vårt viktigste historiske bygg.

Men det er interessant å se hvilke runder som er gått. Det er mange treff på søkeordet «Festiviteten» i ØPs elektroniske tekstarkiv. For ingen skal være i tvil om at byggets skjebne er diskutert, utredninger utført og planer presentert.

Nærmest en løsning var man rundt millenniumsskiftet da det bare var de siste, men vriene, detaljene som manglet på at Festiviteten, i hvert fall selve festsalen, ble innlemmet i et planlagt kulturhuset kombinert med et utvidet Grand hotell.

Dagens rådmann, Jan Arvid Kristengård, var den gang driftsrådgiver i kommunen, og frontet titt og ofte saken. En intensjonsavtale mellom kommunen, Grand Hotell Farris og daværende eier Petter Østbergs selskap Storeggen AS, var framforhandlet og skrevet under.

Motkreftene var imidlertid mange. Et forslag om å stenge Romberggata satt fyr på folk, og ikke minst ble det en voksende aksjon for å bevare hele Festiviteten. Ja, i regi av sterke bevaringskrefter ble det i januar 2001 lagt fram en protestliste med over 2.000 underskrifter. Folk i Larvik var stolt av Festiviteten!

På siste del av ferden, rett før kullturskuta skulle bukseres inn til kai ved Storgata, dukket det imidlertid opp stadig nye skjær i sjøen. Da også Treschow Fritzøe kom seilende inn på gode bølger fra litt lenger vest i fjorden, snudde det kjapt, og kulturhuset fant sin havn på Sanden.

Utvilsomt en særdeles lykkelig løsning på selve kulturhusplasseringen.

For alt annen enn Festiviteten.

For igjen ble den som ei skute som støtt og stadig måtte endre kurs og legge ut på ferder i ukjente farvann og med drømmer som ustabil last. Blant forslag som aldri ble noe av kan nevnes å huse Heyerdahl-instituttet, og det mest paniske av alle, at de frivillige organisasjonene i byen skulle «få» og drifte Festiviteten, nærmest på dugnad.

Nå blir trolig Festiviteten sendt ut på en ny flygende hollender-ferd, selv om det vitterlig har vært både politisk vilje og medfølgende penger de siste årene, med bl.a. utvendig rehabilitering som resultat.

Men redningsaksjonen kom nok for seint. Bygningens beskaffenhet er så dårlig at sluttregninga blir for stor.

Det smerter langt inn i sjelen at nok en bygning med stor historisk verdi ikke blir tatt vare på i Larvik. Vår generasjons ettermæle i så henseende blir lite å være stolt av.

For det er naivitet i særklasse om en tror det ligger en løsning rundt neste sving, i særdeleshet når det ropes på salg. Jo, det hadde vært en løsning hvis det hadde vært mulig å finne en eneste kjøper. Skal andre enn kommunen ta over ansvaret, som hadde vært helt greit, så måtte de fått med en stor sekk med penger eller lukrative avtaler på kjøpet.

For selv om det ikke foreligger noe formelt fredningsvedtak, så er det like fullt restriksjoner i lange baner. I Vestfold fylkeskommunes uttalelse i år 2000, støttet av Riksantikvaren, heter det: «Festiviteten har høy verneverdi både som enkeltbygning og som en del av miljøet i Storgata. Teatersalen har svært høy verneverdi da den er en sjeldenhet i norsk sammenheng.»

I kommunedelplan for Larvik by 2015 til 2027 er bygget markert som Bygg med antikvarisk verdi. Og i den samme plans krav til bevaring av bygninger og kulturmiljø heter det: «Bygninger og anlegg av antikvarisk verdi skal bevares og tillates ikke revet. Ved utbedring og reparasjon skal bygningens karakter dvs. form, materialbruk og detaljering, opprettholdes eller tilbakeføres.»

Sjelden har jeg håpet at jeg tar så grundig feil som nå, men alt annet enn at kommunen selv må ta det fulle og hele ansvar for Festiviteten, og at det før eller siden vil koste svært mange penger, vil være en stor overraskelse. For bygningen kan ikke rives, og kjøpere finnes det trolig ikke.

Vedtaket som trolig kommer nå blir igjen som å pisse i buksa. Vi holder varmen en stund, men kalde gufs fra bygningen på Storgata vil komme tilbake. Så selv om det i et kort perspektiv kan være riktig å si nei, så vil det trolig i et lengre perspektiv være klokt å ta belastningen.

For fin fasade hjelper lite. Jeg er redd Festiviteten vil bli skammens hus på Storgata. Ikke fordi det ble bevilget for mye penger, men fordi ingen ville ta nok ansvar for bygningen og dens viktige lokalhistorie.

Kommentarer til denne saken