Gå til sidens hovedinnhold

Følelser fanget i tid

Ti personer skriver fast i ØP på lørdager. I dag skriver Adrian Salihu. Han er 27 år og kom til Norge da han var fire år. Adrian bosatte seg i Larvik i 2008, har vært aktiv i håndballmiljøet og gikk på idrettslinja på Thor Heyerdahl videregående skole. I dag bor han i Oslo.

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Selv om det var gøy å være barn, virket voksenlivet som det ultimate reisemålet i livet, der man skulle få lov til å vise fram alt man hadde lært på veien. Voksne virket kule og smarte. De hadde alltid noe lurt å si, selv i de mest krevende og vanskelige situasjonene. Voksne lærte oss at følelser er bra. Det er det som sørger for at vi lever og virkelig kjenner på hva livet kan tilby. Lite visste jeg den gang, at voksenverden jeg fremdeles hadde mange år igjen på å nå, kun var et glansbilde av hva som egentlig ventet. For voksne lærte oss aldri at likheten mellom følelser og hunder, er at begge mangler en forståelse for tid.

Jeg har ofte fundert over hvordan et samfunn, styrt av voksne mennesker, kan ende opp i borgerkrig. Da jeg kom til Norge, kom jeg som et resultat av at majoriteten av voksne hadde fått tilgang til følelser som var gjemt vekk i lang tid. Hvor kommunismens blide ansikt utad, var et lokk på enkeltindividets frihet. Følelser som var fanget i tid, ble bare sterkere med årene. Løsningen for mange ble å ty til nasjonalisme. Da de undertrykkende følelsene endelig fikk lov til å kjenne dagens lys, forvandlet de gode naboer til å bli hverandres verste fiender. Man kan lære mye av å lese historie, dessverre kan man ikke lære å lese følelser. For følelser er å tenke og kjenne etter de historiene som skrives mens vi lever. Får du ikke lov til å føle i dag, vil du kjenne trangen til å føle sterkere i fremtiden. Faren er at det du føler der og da, sårer noen andre så dypt, at de blir tvunget til å ikke føle.

Like ofte som jeg føler, stenger jeg følelser inne. Det har det norske samfunnet lært meg til å gjøre. For dem som lykkes i voksenlivet i Norge, klarer å distrahere følelsene. De reagerer ikke på andres følelsesutbrudd, spesielt ikke når det treffer et punkt de ikke visste eksisterte i kroppen. Men kroppene våre tåler kun en mengde lukkede følelser, og selv de mest velfungerende menneskene har et toleransevindu for hvor mange følelser de klarer å bære. Som en reaksjon på hva vi har lært i voksenlivet, møter vi «nett-trollene». De som inntil nylig distraherte seg selv fra å føle, får nå utløp for sine følelser fanget i tid. Motreaksjonen er at noen på den andre siden av meningsskalaen blir truffet så hardt, at kroppene deres ikke kan håndtere flere følelser. Når svaret kommer, inneholder det så mange følelser fanget i tid, at mange av oss andre ikke lenger kjenner igjen budskapet vi i utgangspunktet står opp for. Dette er polarisering i et nøtteskall.

Forandring, nytenking, reformer og nye metoder er alle triggere for følelser fanget i tid. Vi reagerer ofte med å reversere, fordi noen har fortalt oss at vi bør ta et steg tilbake når ting føles feil. Men ingen har lært oss forskjellen mellom et nytenkende samfunn og forandringer vi selv har følt krevende i våre liv. Som samfunn er vi verken tjent med å lukke ørene for dem som ønsker fremgang, eller tie de som føler at fremgangen krever mer enn de er i stand til å bidra med. Vi må huske å føle på historien vi skriver i dag, og fjerne lokket som hindrer oss i å kjenne på hva vi virkelig føler her og nå.

Dagens aller viktigste samfunnsoppgave er hvordan vi skal forebygge psykisk helse, for er det en ting pandemien har vist oss, er det at majoriteten av oss har holdt igjen følelser altfor lenge. Om vi ønsker å bidra til et samfunn fullt av sunne, trygge og gode følelser, må vi gi slipp på hindringene som fanger følelsene våre. Vi må ta kampen mot polariseringen i samfunnet, som er den største trusselen til det fredelige Norge vi kjenner i dag.

Altfor mange temaer i det norske samfunnet polariseres for tiden. Under pandemien ble man nødt til å velge å være en regelrytter som kjefter og smeller på alt og alle som bryter en regel, eller en i Charter-Sveins følgerskare foran Stortinget. I rasismedebatten må man enten mene at samfunnet har blitt en gjeng sytepaver, eller kreve full BLM-movement i Norge, der vekslingen mellom aktuelle temaer i Norge og USA glir inn i hverandre. Nåtidens polarisering av samfunnet er et resultat av alt vi ikke har turt å føle på, snakke om eller tenke. Vi har vært for opptatt av å ha det bra, og har glemt å leve i nåtid.

Media er kanskje den viktigste bidragsyteren til at vi igjen kan snu skuta på rett kjør. Vi må høre flere direkte historier, som minner oss om hvordan det er å leve i nåtid. Media må ta kampen mot polariseringen i samfunnet, ved å fremme representative talspersoner, fremfor personer med følelser fanget i tid. Vi som samfunn må endre fokus fra å bare ville reparere følelser, til samtidig kunne forebygge og gi sunne følelser for fremtiden.

Midt oppi dette er det valg førstkommende mandag. Jeg utfordrer deg til å kjenne etter om du stemmer med følelser fanget i tid, eller nåtidens følelser. Uavhengig av valgresultat, er det vi som samfunn som har den viktigste jobben foran oss, ikke politikerne.

Kommentarer til denne saken