Gå til sidens hovedinnhold

For mennesker og miljø

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Om noen fortsatt mener vi kan fortsette som før så tar de feil. Klima er under endring og det må også vi være.

Det er ikke mange klimaskeptikere igjen. Det er få som tror klima er upåvirket av oss mennesker med aktiviteter og forbruk. Derfor har vi lagt bak oss en naiv tro på at kloden kan reparere seg selv. Klima er påvirket av menneskene og det er vi som kan rydde opp skadevirkningene, selv om alt tyder på at det allerede er for sent.

Politiske valg som er vanskelige, og som treffer folk i hverdagen deres blir utsatt og skjøvet på. Redselen for å miste velgere slåss mot den virkeligheten vi alle vet kommer. Vi har dårlig tid i klimasaken. Det er nå vi må handle, og det haster fordi andre har somlet før oss.

Vi setter oss store mål og prater rundt problemene. De unge trenger politikere som våger å ta upopulære valg. Høye bensinpriser, færre flyturer, stoppe oljeutvinningen og ny bruk av jord og natur.

Alle naturopplevelser trenger ikke å være storslåtte, små hendelser utspiller seg i en maurtue. Hoggormen vi egentlig er litt redde for, samtidig som den fascinerer oss – og fugler som vekker oss om morgenen.

Det er noen uker siden vi var samlet på hytta ved Rakke for å feire bursdagen til barnebarnet vårt.

Vi satt ute i respekt for smitten, og kaldt var det. Onkler, tanter, foreldre og besteforeldre spiste pølser med lompe og kalde fingre. Så snakket vi om dyr vi hadde sett, og noen nevnte ekorn. Andre fortalte om minkopplevelser, nysgjerrige harer, hunder og hester. Det ble mange dyr som ble tatt opp etterhvert.

Midt i beskrivelsene var det en som ropte opp og pekte. Imot oss kom et helt ekte og stort rådyr, med horn og det hele i fullt firsprang. Rett imot oss. Med ett oppdaget den bursdagsselskapet vårt som sto opp- og halvreist i en frossen bevegelse mens vi alle pekte på dyret. Det stoppet opp et kort sekund før det kastet seg fram og til siden og løp med klaprende stilettføtter rett opp bergveggen ved hytta. En pause et øyeblikk på toppen, for så å forsvinne.

Det var selve naturen som hadde besøkt oss midt i dyrepraten. Man kunne ha blitt religiøs av mindre.

Vi har så mye å miste. Rare dyr, fantastiske blomster både over og under vannet. Vinden som beveger landskapet og trærne. Vi har så mye vi må endre i oss selv for å kunne fortjene den kloden vi er tildelt.

Stortinget har satt seg mål om å kutte 55 prosent innen 2030, MDG vil ha 80 prosent kutt – det er klart vi vil merke det. Vi kan ikke sløse, forbruket må senkes og vi kan ikke forurense lenger. Vi er enige om målene om et bedre klima, men så tør man ikke å sette i gang tiltak som folk vil merke. Det er ikke lett å fortelle en helt vanlig velger med god inntekt og stor frihet at hun må endre vaner for å ta vare på barnas fremtid.

Særlig de unge vil se at både økonomien og friheten reduseres om vi ikke greier å bremse klimaendringene. Det er de unges generasjonskamp vi ser utspiller seg. De vil redde en klode og de ser urettferdigheten mellom dem som forbruker – og dem som betaler. Når voksne politikere er opptatt av at klimapolitikken ikke skal provosere, er det å dolke de unge i ryggen.

Nå er vi på vei inn i enda en vår og kanskje en sommer med restriksjoner. Nok en sommer som skal leves annerledes, så her får vi prøvd oss. Hvis vi anser klima som en nødssituasjon, akkurat som vi gjør med viruset, må vi få til en tilsvarende dugnad og et samarbeid som vi nå har sett nasjonalt og globalt. En enighet om hvordan klimakrisen skal takles.

For ansvaret vårt for en felles klode ligger hos oss alle – og vi må støtte dem som tar upopulære avgjørelser som har som mål å ta vare på natur, miljø, klima og verden inn i fremtiden.

Eller som Jostein Gaarder sier det så riktig: «Kom ikke og si at naturen ikke er et under. Kom ikke og fortell meg at verden ikke er et eventyr.»

Kommentarer til denne saken