Som foreldre, lærer og en som generelt er opptatt av barn og unges oppvekstvilkår, har jeg fulgt med på både leserinnlegg og kommentarer i debatten om elevundersøkelsen. Det er tydelig at dette er en sak folk ser alvoret i. Resultatene i elevundersøkelsen taler for seg, og det er vanskelig å argumentere mot måling og tall. Selv om det er ønskelig, er det lite sannsynlig at det er gjort feil her.

Jeg mener det er nødvendig å se på elevundersøkelsen og mobbing med mer «undrende» øyne, enn med kritiske øyne som er mest opptatt av å finne syndebukken. Vi må se på innholdet i undersøkelsen. Vi må finne ut hva barna legger i innholdet og begrepene der, og hva som ligger bak svarene. Jeg har tro på at vi må rette lyset sterkere mot hva som er bra, og gjøre mer av det. Forskning viser at det vi ser og har fokus på, det får vi mer av.

Jeg har også tro på at samarbeid er veien å gå. Samarbeid på systemnivå, slik at vi jobber etter de samme føringene og mot felles mål. Samarbeid gjennom handling er kanskje den viktigste jobben. Det er her erfaringene og opplevelsene skjer, det er her følelsene kjennes og det er her livet leves. Sånn jeg ser det, handler det i hovedsak så enkelt og så komplisert, om hvordan vi er sammen og mot hverandre. Det handler om relasjoner og holdninger. Hvordan snakker vi om og til hverandre? Hvordan ser vi på oss selv og hverandre? Hva gjør vi når vi er sammen?

Som foreldre og lærer må vi snakke om temaet sammen med barna, diskutere og «rydde» litt i hva vi legger i begrepene; mobbing, erting og negative kommentarer. Vi må reflektere og undre oss sammen: Hvorfor er det noen som mobber og andre ikke? Hvorfor er det noen som blir mobbet og andre ikke? Hva kan mobbing gjøre med folk? Å reflektere sammen, å høre andres synspunkter og opplevelser bidrar til bevisstgjøring, ny forståelse og utvikling. Vi må snakke om det!

Å gjøre barn robuste tenker jeg er en stor og viktig oppgave. Med robust mener jeg at de har tro på seg selv og ser verdien av å være seg, uavhengig av hva andre måtte mene, tro eller si. Dette er kanskje noe av kjernen for å kunne leve godt med seg selv, og gjelder for så vidt voksne i like stor grad som barn. Når dette er sagt, vil det nok være en fare for at noen kan forstå dette som at jeg mener at barn må tåle å bli mobbet. Men det er så langt fra min mening og mine ønsker som det er mulig å komme.

En ting er at det er forskjell på mobbing og erting, det er viktig at både vi og barna skiller på disse begrepene. En annen ting er at barn må takle at andre er uenig med dem. De må også takle at andre bruker ufine ord for å poengtere at de er uenig. Dessverre. Jeg beklager å si dette, men barn må til og med takle at det er andre som ikke liker dem. Jeg sier ikke at det er verken lett eller greit, men understreker at jeg sier; takle det! Sånn er verden for barn og for voksne. Beklageligvis. Jeg skulle gjerne ønsket en verden hvor alle var vel forlikte, men virkeligheten er ikke slik, det ville vært naivt å tenke.

For å lykkes med å gjøre Larvik til et godt sted å være elev, tenker jeg at vi må ha et grunnleggende ønske om å gjøre den jobben sammen. Jeg har tillit til at saken løftes på politisk nivå.

Jeg føler meg trygg på at skoleeier så vel som ledelsen ute på de enkelte skolene også tar tak i dette. Jeg føler meg trygg på at skole, elever og foreldre samarbeider og har fokus på riktig sted.

Likevel tror jeg ikke vi skal se bort ifra at denne jobben er like stor og betydningsfull for deg og meg som samfunnsborger og medmenneske. Jeg tror det kan være farlig å undergrave det faktum at barn lærer minst like mye om livets sosiale spilleregler utenfor skolen, som på skolen. Det finnes flere teorier om læring, en av dem er sosiokulturell læringsteori. En teori om at læring skjer gjennom deltakelse i sosial praksis, altså i fellesskap med andre mennesker. Barn lærer på alle arenaer. Uavhengig om vi er foreldre, besteforeldre, rektor, lærer, politiker, trener eller butikkansatt, vi er rollemodeller. Kanskje må vi alle gå litt i oss selv og tenke på hvordan vi kan bidra?

Kort oppsummert; husk at barna ser og gjør det samme som vi sier, skriver og gjør!

I et samfunn med fokus på ytringsfrihet, tror jeg det er like viktig med fokus på om vi faktisk bør eller må ytre alt vi tenker og mener. Jeg synes vi skylder barna å ta denne debatten på alvor, og på det nivået den bør være.

La oss gå foran å vise at vi ønsker et varmt og raust samfunn i Larvik. Fordi barna fortjener det!