Den 26. november 1942 ble, som kjent, 532 norske jøder deportert med fangeskipet «Donau» til Hitlers- og det forferdelige naziregimets konsentrasjons- og dødsleirer. Bare ni av de norske jødene kom tilbake i live.

Det mange ikke vet, er at allerede ni år før denne datoen ble «Bibelforskerne» eller «Jehovas Zeugen», som Jehovas vitner ble kalt i Tyskland, forbudt av naziregimet. Forbudet begynte i delstaten Sachsen, omkring den 20. april 1933.

Da holdt den lutherske presten Otto en radiotale om at «det var et nært samarbeid mellom den tyske lutherske kirke i Sachsen og landets politiske ledelse». Otto kom så med følgende erklæring: «De første resultatene av dette samarbeidet foreligger allerede i form av det forbudet som Den internasjonale forening av oppriktige bibelforskere og dens underavdelinger i Sachsen i dag er blitt underlagt.» – (sitat fra avisen: Oschatzer Gemeinützige, 21. april, 1933.)

Forbudet ble så iverksatt over hele Tyskland. På denne tiden var det omkring 35000 Jehovas vitner i Tyskland og omkringliggende områder. Mange havnet i konsentrasjonsleirene Auschwitz, Buchenwald, Dachau, Flosssenburg, Mauthausen, Neuengamme, Niederhagen, Ravensbrück og Sachsenhausen.

I Sachsenhausen ble 200 Jehovas vitner drept! Nordmannen Per Bahus, fra Bergen, som var et av Jehovas vitner, satt i Sachsenhausen, men han overlevde.

Jehovas vitner var den eneste kategori fanger som ene og alene satt der, og ble drept på grunn av sin tro. De nektet å si «Heil Hitler» og delta i naziregimets militære og politiske virksomhet, og de var standhaftige i sine beslutninger.

På Holocaustsenterets nettside sies det om vitnene: «I leirene fortsatte Jehovas vitner å utøve sin religion, og de var kjent for sitt store samhold og hjelpsomhet.» (Nettsiden: «Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter» -HL-senteret, Oslo)

Den kjente jøden, Herman Sachnowitz, nevner Jehovas vitner i boken « Det angår også deg» hvor han beskriver kvinnene i Ravensbrück-leiren, hvor mange var Jehovas vitner. (Ss 179, 212)

Sachnowitz beskriver disse kvinnene som standhaftige, og «de så til og med lykkelige ut» – slik han ordla seg.

Lise Børsum, som var fange i Ravensbrück konsentrasjonsleir, skriver også om Jehovas vitner i denne leiren. Vitnene hadde tilhold i «Blokk 12». Lise Børsum og flere andre norske ble plassert i denne brakka hvor Jehovas vitner var.

Hun skriver: «Bibelforskerne ble sparket og slått av de kvinnelige SS-oppasserne. Bibelforskerne ble hånet og gjort narr av, men ikke noe bet på dem ... De var utrolig sterke disse kvinnene. De fleste hadde vært i leiren i 8–9 år ... Mange var døde av det tunge arbeidet og den strenge behandlingen ... Vi visste ikke den gang hvor godt vi hadde det på blokk 12. Her var den skjønneste orden. Her kunne vi etterlate alt vi eide. Intet ble stjålet. Heller ikke var det trengsel under matutdelingen. Blokk 12 var en velordnet stat. Det var nok heller vi (de norske) som laget uorden ... Vi var da 30–40 norske, bibelforskerne var henimot 300. De fleste av bibelforskerne var tyske, solide bondekoner ... For oss sto de som snille gamle tanter, de hjalp oss med mangt ... Jeg hadde lagt på meg ... De ga oss den suppen de selv ikke spiste ...» («Fange i Ravensbrück», Lise Børsum, ss 40-42, 52)

I de nazistiske konsentrasjonsleirene var Jehovas vitner merket med en fiolett trekant, jødene hadde som kjent den gule stjernen. Mange Jehovas vitner ble drept av naziregimet, men det interessante er at ganske mange også ble Jehovas vitner i leirene, blant annet flere russiske.

De tok med seg sin nye tro til den tids Sovjet Unionen, men flere ble også der forfulgt og sendt til «Arkipeleg Gulagene» i Sibir. I dagens Russland er Jehovas vitner igjen forbudt, og de blir arrestert, torturert og mishandlet av Putins regime.

Vi lever i dag i en urovekkende verden preget av kaos, og med stadig flere politiske ledere som blir radikale og diktatoriske. Er det allikevel mulig å se en bedre verden foran oss?