Gå til sidens hovedinnhold

Forutsigbarhet, brød og sirkus

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Etter drøye fem år med diskusjoner om forutsigbarhet i Larvik kommunestyre har jeg skjønt hva forutsigbarhet betyr for politikere og partier flest: Der muligheter for å tjene penger veies mot klima- og miljøhensyn, vil (nesten) alltid kortsiktig økonomisk gevinst vinne over klima- og miljøhensyn.

Det er kanskje ikke så rart: Vi har «fått inn med morsmelka» at veien til lykke her i livet går gjennom økonomisk vekst og stadig økende bruk & kast-overforbruk. Det gjelder visst både politikere flest og folk flest. Da er det heller ikke så merkverdig at politikere og partier flest går til valg ved å overby hverandre med mer brød & sirkus. Det har politikere som har makt eller ønsker seg makt gjort, i alle fall siden det gamle Romerriket.

I 2021 har vi fire ganger så høy disponibel privatinntekt og fire ganger så høyt materielt forbruk som en gjennomsnittsnordmann hadde ca. 1980. Tilsvarende også ca. fire ganger så høy belastning på miljø og klima.

Vi har et økonomisk system som visstnok krever økonomisk vekst for å unngå økonomiske kriser.

Stadig flere oppdager at dette overbelaster jordas bæreevne, både for fornybare og ikke-fornybare ressurser. I 2019 passerte Jorden sin overforbruksdag tidlig i august, og Norge sin tidlig i april. Det er altså overforbruket som er den drivende årsaken bak klima- og miljøkrisa.

Et økonomisk system som krever økonomisk vekst «inn i himmelen» og en planet med begrensede ressurser lar seg åpenbart ikke kombinere!

Det er også forsket på utviklingen av «lykke»/livskvalitet og sammenhengen med økt materielt forbruk i den samme perioden. Det er liten/ingen sammenheng mellom materielt forbruk og lykke, etter at vi har fått tilfredsstilt grunnleggende materielle behov. Det hadde de aller fleste nordmenn ca. 1980. Lykkenivået har ikke vokst siden 1980. Med litt jevnere fordeling, kunne alle hatt en tilfredsstillende livskvalitet allerede i 1980. Samtidig som materiell velstand har økt i gjennomsnitt, har forskjellene også økt. Det gjør at de som «har kommet i bakleksa» i materiell utvikling kan føle seg relativt sett mindre fornøyde.

Hva gjør vi med det? Kan vi, både politikere og folk flest, komme oss ut av vanetenkningen om at økende materielt forbruk gir økende «lykke»?

Kan teknologien redde oss? Kan markedet redde oss? Begge kan sikkert bidra med sitt, men dette er neppe tilstrekkelig til å møte utfordringene.

Det er valg i år. Jeg er stygt redd for at de fleste partiene går til valg på «mer brød & sirkus» som vanlig. Samtidig vil de si at de «selvfølgelig tar klima- og miljøutfordringene på det største alvor». De vil snakke høyt om alle tiltakene de går inn for, uten å fortelle at disse tiltakene er høyst utilstrekkelige for å møte utfordringene. De vil jo ikke gjøre velgerne bekymret!

Det var på den samme måten Donald Trump møtte covid-utfordringen. I ettertid sier han at han selvfølgelig visste at pandemien var alvorlig og ville føre til massedød. Men han ville ikke uroe innbyggerne. Det funket visst ikke så bra!

Den eneste jeg vet om som har vunnet valg ved å love «blod, svette og tårer» er Winston Churchill. Da var det klart for tilstrekkelig mange at landet sto overfor voldsomme utfordringer.

Vil folk flest forstå at klima- og miljøutfordringene i alle fall ikke er mindre enn en verdenskrig eller en pandemi? Selv om de utvikler seg i «slow motion»? – og vil tilstrekkelig mange politikere ha mot til å forklare dette?

Kanskje vi kan begynne med å tenke over hva som virkelig gjør livet verdt å leve? Mens vi venter på politikerne?

Kommentarer til denne saken