Man kunne ved å sammenligne med det svenske jernet bli klar over hva som gjør det ene bedre enn det andre, hva som er feil med det norske jernet, og hva man kan gjøre for å forbedre dette. Gjennom et slikt forsøk ville man dessuten få vite hva det norske jernet kunne brukes til i England, og følgelig hvilke dimensjoner det burde ha.

I 1758 befant Frederik Ludvig Fabricius seg i London. Han hadde reist dit på oppdrag av greven for å finne ut mest mulig om engelsk jernproduksjon. Etter at Fredrik Ludvig Danneskiold-Laurvig ble greve i 1754, hadde han gått i gang med fornyelse av næringsvirksomhetene i Larvik grevskap, og var spesielt opptatt av å forbedre driften ved jernverket. De høye herrer i administrasjonen i København hadde fortalt greven om Fabricius og hvordan han hadde imponert dem med sin innsikt i grevskapets eiendommer. Frederik Ludvig Fabricius var velutdannet, språkmektig noe som til sammen var et godt utgangspunkt for en mann som skulle hente «nyttig kunnskap» tilbake til industrivirksomheten i Norge.

Forventningene til den oppvakte nordmannen var store allerede fra barndommen av. Han var sønn av Larviks overinspektør Laurits Fabricius, eldst av åtte søsken og oppkalt etter grev Ferdinand Anton Danneskjold-Laurvigs eldste sønn – Frederik Ludvig. I 1744 ble han sendt den lange veien fra hjemmet på Storgata i Larvik til Danmark for å bli student ved universitetet i København. Han ble først tatt opp som elev ved Odense latinskole og løpet av årene som elev der lærte han seg både tysk og fransk. Den 4. juli 1748 kunne han med lett hjerte skrive til foreldrene at han hadde bestått med 19 «bene» (meget bra). Deretter fulgte universitetsstudier, og han tok først teologisk embetseksamen og deretter juridisk eksamen på latin. Alle årene han var borte fra Norge skrev Frederik Ludvig brev til foreldrene om stort og smått som skjedde i hverdagen og han innledet alltid med «allerkjæreste høystærede foreldre», eller «hjertenskjære papa og mama». Brevene er bevart og forteller om en omsorgsfull og flittig sønn, men det var ikke fritt for at han lot seg prege av å bo i en storby. For eksempel ba han om å få sydd klærne sine i København, og ikke i Larvik, fordi han forventet at moten haltet bakpå i hjembyen. Han så dessuten fram til å få sin første parykk «på grunn av mitt tynne hårs skyld».

I september 1752 kunne Frederik Ludvig endelig vende hjem til Norge etter endt utdannelse. Noen travle arbeidsår i farens tjeneste fulgte, før han altså ble bedt av greven selv om å foreta en lengre utenlandsreise – som også var dannelsesreise.

Formålet med reisen var tredelt. Først skulle han bli kjent med forholdene i Storbritannia. I London skulle han først lære språket og deretter studere markedsforholdene for trelast og jern. Med tanke på de store skogområdene i grevskapet og den store etterspørselen etter trelast i Storbritannia var det ikke så overraskende at denne oppgaven fikk høy prioritet. Deretter skulle han studere de skotske kullgruvene og vurdere det som for oss kan virke som en besynderlig idé – kulldrift ved Oslofjorden! Det tredje oppdraget var å utforske ny teknologi og nye teknikker som angikk jernverksdriften. Det var her Fabricius la ned størst innsats og undersøkelsen ble oppsummert i en rapport til greven med overskriften «Om Jern-Handlingen». Under oppholdet satte han i gang undersøkelser og sammenligning av stangjernet fra Fritzøe jernverk med engelsk og svensk jern og argumenterte med at et praktisk forsøk ville gi «nyttig kunnskap» uansett utfall. Oppholdet i Storbritannia ble etterfulgt av en reise til det vallonske området i dagens Belgia. Hensikten var, foruten å skaffe seg førstehånds kunnskap om gruvedrift, jernproduksjon og andre typer industrivirksomhet, å rekruttere smeder til innføring av «vallonsmiing» ved Fritzøe jernverk.

En vårdag i 1762 vendte Frederik Ludvig Fabricius omsider tilbake til Larvik med de vallonske smedene som han hadde «headhuntet». Kort etter døde faren og han ble utnevnt til ny overinspektør i grevskapet. Endelig kunne han tenke på ekteskap! I overinspektørens private opptegnelser heter det: «Anno 1765 den 12 desember sto min hustrus og mitt bryllup her i Larvik i hennes far byfogd Strøms hus – Herren lykksaliggjøre vårt ekteskap.» Frederik Ludvig var 34 år, Margrethe Helene var 18 år og de nygifte flyttet inn i et staselig hus på Langestrand. Her innrettet overinspektøren seg med sitt store bibliotek og kunne forske og skrive om jernverksdrift når tiden tillot det. Men lykken skulle bli kortvarig.

Etter sin tredje barnefødsel døde Margrethe Helene, bare 26 år gammel. Frederik Ludvig giftet seg på nytt med søsteren hennes som het Louise. Hun ble dermed stemor for de tre sønnene Christian Conrad, Lars og Børre. Frederik Ludvig Fabricius beholdt stillingen som overinspektør til sin død i 1786 og i meldingen om dødsfallet til greven skrev Louise: «Det har behaget den allmektige døden å bortkalle den 4. september om morgenen klokken litt over 4, min elskede mann salig justisråd og overinspektør Fabricius efter 12 års kjærlig ekteskap i hans alder 57 år.»

Kilder:

Arne W. Fabricius. Laurs Fabricius og hans familie. Skriveforlaget, 2011

Gunnar Molden. Vallonske smeder ved Fritzøe jernverk 1762–62. Et avbrutt forsøk, i Fortuna 3, 2007.

Gunnar Molden. Nyttig kunnskap til liten nytte? Frederik Ludvig Fabricius og hans innsats for å fornye jernverksdriften i Norge, i Fortuna 4, 2008

Statsarkivet Kongsberg:

Larvik grevskap, saksarkiv, brev, rekke Ifra norske overinspektører 38 1733–1781

Larvik grevskap, personalforvaltning, dokumenter, rekke I sentrale betjenter, 1 overinspektører 1680–1793.